Guds miskunnhet.

Når jeg kommer fram for Gud Tenker på hans ord og bud  Helt alene står jeg der For det blikk som allting ser Dyrere enn alt jeg vet Er for meg Guds miskunnhet.

Når jeg ikke får det til   Ikke slik jeg gjerne vil   Alt mitt eget ser jeg dømt     Sårest det jeg har forsømt            Mer enn alle ting jeg vet Trøster meg Guds miskunnhet.

Jesus vær du hos meg enn Når alt annet smuldrer hen Bare det som du har gjort Holder innfor dødens port Gjennom tid og evighet Varer ved Guds miskunnhet.

Fra "Takk Gud for livet" av Kjellaug Bakke. 

 

Møte med mennesker i livskriser.

(Utdrag fra sjelesorg kompendiet, bibelskolen på Fossnes, ved Sigbjørn Agnalt)

Når vi snakker om sjelesorg tenker vi kanskje at det gjelder bare mennesker som søker hjelp i sitt Gudsforhold. I anfektelser og syndenød, tro og tvil, lov trelldom og sist men ikke minst at de strever med seg selv. Og det er en viktig side ved sjelesorgen, og å gi rett og god hjelp i slike situasjoner betinger både innsikt i Guds ord og egne erfaringer i livet med Gud.

Men mange av de mennesker vi møter som ønsker samtale, tar kontakt fordi de har andre problemer. De sliter og har det tungt og vondt i livet. Alle ønsker vi et godt liv, og vi har våre tanker og overbevisninger om hva det er. Venner er viktig, det å ha god helse, en familie, jobb og god økonomi. Også det å ha overskudd, arbeidsglede og at livet oppleves meningsfullt betyr mye.

Men så skjer det for noen at de rammes av ulykke som gjør dem uføre for livet, andre rammes av vedvarende sykdom, fysisk eller psykisk, som gjør at dagene blir fylt av lidelse. De tynges ned av fortvilelse over sitt liv. Dette oppleves som ting som blokkerer og som står der som en hindring for målet om et godt liv.

Andre opplever ensomhet som gir savn og utenforfølelse, de strever med relasjoner til andre mennesker, i hjemmet og i familieforhold, på arbeidsplassen og blant venner.

Det skaper et brennende ønske om hjelp, om utfrielse, helbredelse og et bedre liv. En forandring av de ytre omstendighetene. Det er forståelig, vi skal så visst ikke dømme dem som har det slik.

Men er dette noe for en kristen sjelesørger? Bør vi ikke bare sende dem videre til psykologer og profesjonelle terapeuter? Det finnes tilfeller der det er det eneste rette, vi trenger også å være i stand til å vurdere det. Det er også en viktig side av det å bry seg om andre. Å kunne forstå deres situasjon, hjelpe dem til å komme videre til den hjelp de trenger.

Men i mange tilfeller kan god sjelesorg også være til stor hjelp, nettopp fordi den har med den åndelige dimensjon. God hjelp betyr nødvendigvis ikke at de ytre forhold forandres, det som er årsak til lidelsen. Den viktigste forandringen kan være den som skjer innenfra, med en selv. En helbredelse i sinnet. Det å få en livstro å hvile i, hvor Guds kjærlighet, "demonstrert på et kors, virkeliggjort i tilgivelsens nåde" blir det som bærer i livet. Hvor det å få eie tillit til Far I lidelsen, gir trøst, ja endatil glede i HAM - i skrøpelighet. Men hvem er dugelig til dette? 

Sjelesorg er ikke bare spørsmål om å gjøre alt riktig etter boka. At vi må ha utdannelse i sjelesorg og terapi, selv om det og er viktig. Men det som betyr enda mer er å eie omsorg og kjærlighet. For det er dette som skaper berøring, som gjør at det er noe som går fra hjerte til hjerte, ikke som noe tillært, men ekte. Psykologene og gravferdskonsulentene har lært hvordan de skal opptre og vise omsorg og empati. Men en sjelesørger som selv lever i Jesus, bærer i seg noe mye større, det er Jesu kjærlighet. Han kan gi et menneske i nød en berøring av Kristi kjærlighet. Et slikt møte kan bety veldig mye, og det er dette som kan åpne for tillit og en videre samtale.

Gordon Johnsen: «Psykiatri er først og fremst holdning. Det skal en god del kunnskap til, og den må tilegnes og arbeides flittig med. Det er riktig at medfølelse, for ikke å si medlidenhet kan skade dersom den ikke er gjennomtrengt av faglig kunnskap. Men like sterkt skal det understrekes at faglig kunnskap kan drepe og kvele dersom den ikke er gjennomsyret av den riktige holdning: Medfølelse, varme og fellesskap i lidelsen». (Fra: Møter med sårbare sinn)

Når et menneske våger å være synlig om seg selv, kan de fortelle om onde ting som de har gjort, slikt som aldri burde skjedd, noe de fortsatt gjør eller ligger under for som er synd og urett. I sjelesorg er vi ikke der for å arrestere og gå i rette med dem, eller for å dømme. Vi er ikke moralens voktere, men vi er der for å hjelpe dem til å erkjenne og bekjenne, komme til Ham «som leger dype sår og ennå gjør alle ting nye».

Det betyr ikke at vi anerkjenner uretten, men vi anerkjenner dem som menneske, som den de er, og møter dem med Jesu godhet, kjærlighet og medmenneskelighet.

Her er det godt for oss å se på Jesus i sjelesorg: Joh 4, 15 – 18 – Gå og rop på din mann, og dermed rører Jesus ved det som er det avgjørende i hennes liv, noe hun trenge å bli synlig om. Ho svarer unnvikende, jeg har ingen mann. Hva sier Jesus da? Hva er det du sier? Har du ingen mann? Står du her og lyver meg rett opp i ansiktet! Nei, i stedet benytter Jesus det hun sier til å hjelpe henne til sannhets erkjennelse. Der talte du sant! Ikke straffende, men anerkjennende, ikke for å dekke over noe, men for at den sannhet ho helst vil skjule kommer frem. Det kostet også for henne å være synlig om seg selv. Det er ikke minst skammen og det å erkjenne skyld. Du har hatt fem menn, og den du nå har er ikke din mann. Der talte du sant.

Det var ikke det ho hadde tenkt å si, men nå fikk Jesus det frem uten å fordømme henne. Så blir ho stående hos Jesus, og ho vet at han vet alt om mitt liv. Da er det Jesus åpenbarer seg for henne, hvem han er. Han «våger» å bli synlig for henne, noe han ikke kunne for de fleste. «Kvinna sier til ham: Jeg vet at Messias kommer – han som kalles Kristus. Når han kommer, skal han forkynne oss alt. Jesus sier til henne: Jeg er det, jeg som taler med deg. Da kom troen, og hun fikk drikke av det levende vann.

Med denne tro og undrende glede gikk hun til de andre der i byen med dette budskap: Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort. Underforstått, uten å fordømme meg. Han skulle vel ikke være Messias? Det ufattelige, men allikevel sanne – HAN som har møtt meg slik, med nåde og sannhet, er Guds Messias.

NB: Empati blir ofte definert som "evnen til medopplevelse". Empati handler om å være nær, uten å bli oppslukt av den andres følelser. Om å bli med inn i den andres verden, uten å miste den nødvendige distansen for å være til hjelp. Empati utfordrer med andre ord på å være til stede i den andres liv, samtidig som man ikke mister taket i sitt eget. Empati er ikke det samme som sympati.

Språklig betyr sympati "å føle det samme som". Den andres opplevelse blir min egen. Dersom den andre gråter, gråter også jeg. Sympati skaper stor grad av nærhet, men distansen til den andre blir liten. Vi blir for mye følelsesstyrt.

 
Mønster for selvbeskyttelse som hindrer Guds verk.

De fleste som opplever kriser i livet forsøker å finne egne løsninger. De prøver å reparere skaden, men mange har sine egne strategier som er feil.

Mange gjør alt de kan for å lindre smerten, uten at det blir gjort noe med årsaken. Det skjer ved å fylle livet med noe som gir dem gode følelser. For mange kan det være å kjøpe ting, få noe nytt, skaffe seg noe man har lyst på. Eller bare shoppe, handle for å handle, fordi det gir en form for tilfredstillelse. Det samme gjelder underholdning gjennom musikk og film, når hensikten er å bli tilført følelser utenfra som døyver den indre smerten. Det blir for mange et desperat liv.

For andre er det aktiviteter som drar oppmerksomheten bort fra smerten. Man er alltid opptatt av noe. Årsaken til smerten kan være problemer i ekteskapet. Løsningen de velger er å være mest mulig opptatt. De bruker stadig mer tid med jobben, eller med hobbyer, trening og venner. Eller – for i tillegg å gi det et mer åndelig preg, som også kan øke den gode følelsen, ta på seg stadig flere oppgaver i menighetens arbeid. Flere komiteer og prosjekter.

Veldig mange velger fortrengning som løsning. De har noe som er smertefullt og vondt i livet. De er ulykkelige og skuffet, bitre med en dyp fortvilelse og smerte. Dette forsøker de å løse ved å fortrenge det, få det bort fra tanke og bevissthet. De flykter inn i noe annet og distraherer seg selv. Mobil og data er for mange blitt en slik surrogatløsning. Her finnes en mengde muligheter til å fange oppmerksomheten, finne noe som engasjerer, interesserer og underholder. Noe som gir belønning. En følelse av tilfredstillelse som er falsk. Det fører til en flukt bort fra virkeligheten og virkelige løsninger. Dette kan bli til et mønster i livet - å fortreng i stedet for å søke hjelp til å finne en løsning som leger smerten.

En god vei er å være åpen om seg selv. Erkjenne innfor Gud og seg selv hvordan det virkelig står til. Å være ærlige om det som finnes i oss, våge å være svak og erkjenne at dette klarer jeg ikke, her trenger jeg hjelp. Slik kan vi handtere det på en konstruktiv måte.

I møte med mennesker som vil tale med oss om sin nød, er det viktig å legge merke til hvordan de forteller. Lytte med oppmerksomhet, lytte for å finne dem der de er. (Se under) Legge merke til følelser de gir utrykk for – skuffelse, bitterhet, forakt. Er det noe som skjules og fortrenges? Da er dette noe som det er viktig å gå videre med. Vi må hjelpe dem til å komme i kontakt med det som finnes under overflaten, til å bli bevisst seg selv.

Ikke ved å fortelle og forklare, men ved å hjelpe dem til å utvide fortellingen, og det kan best skje ved spørsmål og forsiktige kommentarer.

 
Hjelpekunst
av Søren Kierkegaard
Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted,
må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er,
og begynne der.
Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.
Enhver der ikke kan det, er selv i innbilning,
når han mener å kunne hjelpe andre.
For i sannhet å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn han,
men dog vel først og fremst forstå det, han forstår.
Når jeg ikke gjør det, så hjelper min mer-forståelse han slett ikke.
Vil jeg likevel gjøre min mer-forståelse gjeldende,
så er det fordi jeg er forfengelig eller stolt,
jeg i grunnen i stede for å gagne han,
egentlig vil beundres av han.
Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse.
Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe
og derved forstå, at det å hjelpe ikke er å beherske,
men det å tjene -
at det å hjelpe ikke er å være den herskesykeste,
men den tålmodigste
 

 

Her følger en artikkel som er hentet fra boken - Møter med sårbare sinn, Hertevig Forlag.

Selvbevisstheten.

Selvbevissthet, det er det vi er bevisst om oss selv, det vil si oppfatning av vår egenverdi og egenart. «Dersom et individ skal makte å bearbeide egne opplevelser og sette dem sammen til sammenhengende erfaringer, forutsetter det en velutviklet og funksjonell selvbevissthet». Slik framstår selvbevisstheten som – «en av de mest sentrale funksjoner i sjelslivet, den danner en syntese i alt sjelsliv, samler alle de sjelelige funksjoner til den helhet de utgjør». Disse personkvalitetene er i sin tur en forutsetning for erfaring av mening og sammenheng, og gjennom dette også nær knyttet til livskvalitet og helse.

Hvilke prosesser i mennesket er det som har kraft til å forankre denne integrerende og syntetiserende funksjon i personligheten? Hva er selvbevisstheten dypest sett forankret i? Et tilstrekkelig svar på dette spørsmålet kan bare gis med henvisning til den åndelige dimensjon i menneskets virkelighet.

Det holder ikke med henvisning til materielle ressurser eller kroppens drivkrefter. Heller ikke kognitive kapasiteter, viljens styrke, dypgående emosjoner eller annen sjelelig utrustning kan gi selvbevisstheten sikker grunn. Svaret må søkes i en annen retning, og det er her perspektivet «en livstro å hvile i» melder seg. Selvbevissthetens dypeste forankring er religiøs. Det finnes til sist bare en mulig forankring for selvbevisstheten, og det er i relasjonen til Gud.

Hva kjennetegner den kraft som skaper «en livstro å hvile i? Svaret finner Gordon Johnsen i kjærligheten. Det er kjærlighetens makt som gjør livet mulig. Uten kjærlighetens skapermakt går livet til grunne, og alt som heter livskvalitet og helse, er fundamentalt truet.

Denne kjærlighetens makt finnes overalt i verden. Johnsen understreker i mange sammenhenger den mellommenneskelige kjærlighetens avgjørende betydning for psykisk helse og livskvalitet. Få erfaringer er mer ødeleggende for menneskelig sunnhet og mental utvikling enn fravær av godhet, omsorg og kjærlighet. Derfor er det maktpåliggende å verne om kjærligheten. Samtidig erfarer vi at kjærligheten kan være svak og ustabil – «den er dessverre så troløs, så skiftende, så maktesløs, og så lett å utrydde».

Derfor er mellommenneskelig kjærlighet et skjørt fundament å bygge på når den eksistensielle dybdeforankring søker feste. En dypere forankring er nødvendig. For Johnsen åpner troserfaringen også her en ny og annerledes mulighet: Bare Guds kjærlighet – Agape – har styrke og dybde nok til å bære tyngden av den menneskelige eksistens. Fordi denne kjærlighet er en åndelig – eksistensiell realitet som mennesker kan erfare, kan den også få avgjørende betydning som feste for trygghet og tillit når liv og helse er truet.

Det er en mektig forankring for et sinn å kunne hvile i forvissningen om at det finnes en slik kjærlighet, demonstrert konkret på et kors og realisert i tilgivelsens nåde. Hundre tusener vil kunne vitne om hvilken sunnhetskilde denne tro har gitt dem. Mentalhygienen må anerkjenne verdien av en livstro å hvile i, et livssyn å leve etter. (Møter med sårbare sinn. Hertervig forlag s 292)