Resurser musikk

AI generert sammendrag av alle seminarene.

Kirken, musikken og hedenskapet.

Seminar 1. Oldkirken.

Kjell Håvard Grønbekk presenterer seg som pensjonert ungdomsskolelærer med lang akademisk bakgrunn innen teologi, norrønt språk og særlig musikkvitenskap, og han har arbeidet med disse problemstillingene i rundt 50 år. Han begynner foredraget med kristendommens tidlige historie, særlig hvordan evangeliet spres til hedningene etter forfølgelsen i Jerusalem, med Kornelius som trolig den første hedningen døpt av en apostel.

Den første hedningkristne menigheten oppstår i Antiokia rundt år 41, og herfra starter Paulus sine misjonsreiser som bringer kristendommen til Lilleasia og Europa. De tidlige kristne menighetene levde midt i et sterkt hedensk miljø, med begrenset tilgang til skrifter, noe som skapte store utfordringer og gjorde Paulus’ veiledende brev nødvendige. Denne spenningen mellom kristen tro og hedensk kultur, særlig knyttet til livsførsel og musikk, blir et hovedtema som senere kirkefedre også tar opp i polemikk mot hedensk praksis. 

Seminar 2. Luther og Kierkegaard.

Hele foredraget spenner fra oldkirkens møte med hedenskapet og musikkens rolle i kristen kultur til en bred kulturkritikk inspirert av Luther og særlig Søren Kierkegaard. Musikken fremstilles som en gudgitt gave som enten kan lovprise Gud og verne mennesket mot synd, eller misbrukes til å fremme hedenskap, sanselighet og opprør mot Guds vilje. Kierkegaard tolkes som en profetisk skikkelse som varsler et vendepunkt i Europas historie, der kristendommen fortrenges av et moderne hedenskap preget av filosofi, naturvitenskap, relativisme og menneskets selvforgudelse.

Dette moderne hedenskapet anses farligere enn det gamle fordi det oppstår innenfor kristenheten selv og fører til oppløsning av tro, etikk, språk og grunnleggende begreper som ekteskap, familie og kjønn. Avslutningsvis kobles denne utviklingen til Jesu endetidstaler og Johannes’ åpenbaring, og det advares mot en åndelig demonisering og forverring av menneskets situasjon når forbindelsen til det transcendente brytes. 

Seminar 3. Vår tid.

Foredraget hevder at Europa og Vesten har beveget seg dypt inn i et moderne hedenskap kjennetegnet av skamløshet, avgudsdyrkelse og liv styrt av menneskelige lyster, slik Bibelen beskriver i 1. Peters brev. Dette hedenskapet forstås ikke primært som gamle religioner, men som en livsform der Gud fortrenges av begjær, underholdning og Mammon, og der skamfølelsen er brutt ned.

Taleren sporer utviklingen historisk til møtet mellom kristen-europeisk kultur og afroamerikansk musikk og kultus i USA, videreformidlet gjennom rock, pop og moderne massemedier, som har hatt en sterk formende kraft på ungdom, kultur og samfunn. Med støtte i Kierkegaard, Platon og moderne kulturkritikere hevdes det at musikk har en særlig dyptgripende og til dels demonisk påvirkning på menneskets indre liv og dermed på kulturen. Avslutningsvis advares det mot denne utviklingen og fremheves at motgiften ikke er kulturflukt, men å lære å elske og verne den edle, sanne og gudsforherligende musikken og kulturen. 

Seminar 4: Erfaringsbasert musikkforståelse.

Denne timen gir en gjennomgang av kirkens syn på musikk fra oldkirken til moderne tid, med hovedvekt på erfaringsbasert musikkforståelse og musikkens moralske og åndelige virkninger. Foredragsholderen viser hvordan kirkefedre, Augustin, Luther og senere tenkere som Boethius, Bach og Kierkegaard alle mente at musikk enten kan virke oppbyggende eller ødeleggende, og derfor må vurderes kritisk.

Han kritiserer moderne skeptisisme og relativisme som hevder at musikk er nøytral og kun subjektiv, og mener dette har ført til at skadelig musikk og underholdningskultur har fått fritt spillerom i kirken. Samtidig trekkes bibelsk veiledning frem, særlig prinsippet om å kjenne treet på fruktene, som grunnlag for å vurdere musikkens virkninger. Avslutningsvis understrekes behovet for bevisst opplæring, dømmekraft og aktiv motstand mot det han kaller moderne hedenskap, særlig av hensyn til barn, unge og kirkens fremtid. 

Seminar 5. Lovløsheten og musikken.

I seminar fem argumenterer for at kirkens historiske forståelse av musikk, særlig fra oldkirken og reformasjonstiden med Luther, har blitt forlatt i moderne tid, spesielt fra 1960-tallet, da afroamerikansk-inspirert underholdningsmusikk ble tatt inn i kirke og bedehus. Foredragsholderen hevder at dette skjedde uten teologisk eller musikkfaglig refleksjon, basert på en naiv idé om at musikk er nøytral og ikke formidler noe i seg selv.

Han knytter denne endringen i musikalsk praksis til en bredere utvikling av lovløshet (anomi), som ifølge både Platon, kirkefedrene og Jesu ord i Bibelen gradvis undergraver karakter, kjærlighet og respekt for Guds lov. Denne lovløsheten fører til at kjærligheten blir kald, både i samfunnet og i kirken, og viser seg blant annet i endret etikk, særlig på samlivsområdet. Avslutningsvis advares det sterkt mot forførende musikk i kristne sammenhenger, særlig av hensyn til ungdom, og det oppfordres til alvorlig å vurdere hvilke menigheter og musikalske uttrykk man lar seg forme av. 

Seminar 6. Luther, ungdommen og musikken.

I seminar seks argumenteres det for at Bibelens veiledning, særlig Filipperbrevet 4, setter klare normer for hva som skal forme kristnes liv, også når det gjelder musikk, og at dette står i skarp kontrast til det som beskrives som moderne hedenskap.

Med utgangspunkt i 1. Peters brev 4 hevdes det at vestlig kultur ikke lenger bare er sekularisert, men har vendt tilbake til hedenskap, der menneskers lyster styrer, og hvor musikken fungerer som et uttrykk for og en drivkraft i dette. Oldkirken og reformasjonstiden, særlig Martin Luther, løftes fram som eksempler på en dyp forståelse av musikkens åndelige makt, både til oppbyggelse og til fordervelse, og på nødvendigheten av bevisst opplæring i edel, helsebringende musikk, særlig for ungdom.

Pietismen og etterkrigstidens kristenliv kritiseres for å ha neglisjert denne oppgaven, enten ved å trekke seg bort fra kultur eller ved å slippe inn verdslig og uanstendig musikk. Resultatet, ifølge foredragsholderen, er at kirken i dag i stor grad har mistet sitt vern mot hedenskapets musikk og dermed bidrar til å forme både unge og voksne i strid med Guds vilje. 

Seminar 7. Den gåtefulle musikken.

Seminar syv utforsker musikk som et dypt gåtefullt fenomen som på én side er fysisk lyd, men som samtidig formidler noe langt mer meningsfullt som ikke kan reduseres til lyd alene. Gjennom refleksjoner over lyd, bevissthet og persepsjon vises det hvordan musikk virker sterkt på menneskets følelser, karakter og liv, og hvorfor den historisk har blitt tillagt stor verdighet, særlig i europeisk og kristen kultur.

Med støtte hos tenkere som Adorno, Luther, Boethius og Platon argumenteres det for at musikk ligner språk ved å være meningsbærende, men at den ikke kan oversettes til ord eller begreper. Nettopp fordi musikkens mening er samtidig bestemt og skjult, har den et teologisk og transcendent aspekt som setter grenser for fornuft og vitenskap. Derfor må musikk tas på alvor, vurderes kritisk og mottas med åpenhet, fordi den påvirker mennesket dypt og formidler noe som bare kan sies gjennom musikk selv. 

Seminar 8. Musikkens og evangeliets sanne kilde.

I seminar åtte utvikles en helhetlig forståelse av musikk som et meningsbærende, gåtefullt og dypt virkende fenomen som ikke kan reduseres til nøytral lyd eller rent menneskelig uttrykk. Med utgangspunkt i Adorno og særlig Luther argumenteres det for at musikk ligner språk ved å uttrykke intensjon og mening, men at denne meningen alltid er samtidig åpenbar og tildekket, noe som gir musikken et transcendent og teologisk preg.

Musikk overskrider språklige og kulturelle grenser, virker direkte på menneskets indre, og blir først fullt ut virkelig når den klinger, på samme måte som evangeliet først virkelig er evangelium når det høres. Luther forstås som en tenker og praktiker som ser musikken som Guds gave, nært knyttet til evangeliet, og som skiller skarpt mellom edel, helsebringende musikk i samsvar med Guds skapervilje og fordervet musikk som virker nedbrytende og leder bort fra denne viljen. Dermed fremstår musikk som et åndelig ladet fenomen som krever mottakelse i tro, ikke bare analyse med fornuften, fordi den i sitt vesen peker tilbake på sitt guddommelige opphav og sitt formål i å bygge mennesket opp. 

Seminar 9. Den som har øre, han høre.

Seminar ni utvikler en helhetlig forståelse av musikk og språk som grunnleggende lydlige fenomener som først kommer til sin fulle rett når de klinger og høres, ikke bare når de er skrevet eller lest. Med utgangspunkt i Luther vises det hvordan evangeliet er et levende, muntlig og klingende ord som skaper tro gjennom høringen, noe som forankres både teologisk i Skriften og filosofisk i refleksjoner om menneskets persepsjon.

Dette perspektivet utdypes gjennom skapelsesberetningen, der Gud skaper ved sitt talte ord, og gjennom Augustins musikkfilosofi, som forstår musikk som velordnet bevegelse med dyp forbindelse til menneskets indre liv og skapelsens kosmiske orden. Samtidig advares det mot musikkformer som sløver menneskets evne til å høre og lytte, og som dermed svekker både åndelig mottakelighet og menneskelig dannelse. Til sammen argumenteres det for at musikk aldri er nøytral, men har sterk formende kraft og derfor må tas dypt alvorlig, både teologisk, filosofisk og menneskelig. 

Seminar 10. Augustin – musikken, tiden og formen.

Her i seminar ti presenteres en omfattende refleksjon over musikkens vesen hos Augustin og i den kristne tradisjonen, der musikk forstås som et meningsbærende og formende fenomen med dype etiske og åndelige virkninger. Med utgangspunkt i Augustins lære om rytme, form, erindring, forventning og det «utspente nå», vises det hvordan både språk og musikk forutsetter form, sammenheng og vurdering for å kunne formidle mening og bygge mennesket opp. Samtidig advares det mot uformet, kroppsfiksert og ekstatisk musikk som sløver bevisstheten, bryter helhet og binder mennesket til det timelige nuet, noe som tolkes som et opprør mot Guds skapervilje.

Gjennom henvisninger til Boethius, Luther, Kierkegaard og andre understrekes det at musikk ikke er moralsk nøytral, men enten kan virke foredlende eller fordervende avhengig av hvordan den brukes. Konklusjonen er at musikken som Guds skapergave må mottas og forvaltes med dømmekraft, formbevissthet og teologisk innsikt, fordi misbruk av musikken kan få dypt destruktive konsekvenser for menneskets åndelige liv og forståelse av virkeligheten. 

Seminar 11. Musikk og form, det erotisk ubevisste.

Gjennom denne seminartimen argumenteres det for at musikk aldri er nøytral, men har dyp formende kraft på mennesket åndelig, etisk og eksistensielt, på samme måte som Guds ord virker gjennom hørselen. Med støtte hos Augustin, Luther og Kierkegaard hevdes det at edel, formbåret og helsebringende musikk er en gudgitt gave som kan oppbygge mennesket og åpne for det evige, mens sanselig, umiddelbar og erotisk ladet musikk virker demonisk ved å binde mennesket til det timelige og det kroppslige.

Skeptisk og uengasjert holdning – både til musikk og til Guds ord – kritiseres som en hovedårsak til åndelig forfall i kirken, fordi den stenger for tro, vurdering og sannhet. I stedet oppfordres det til en aktiv, troende og engasjert holdning som søker og tar imot den edle musikken, slik at den kan få gjøre den livgivende gjerning den er skapt for. 

Seminar 12. Musikkens og evangeliets sanne kilde.

Her undervises det om at hørselen er den avgjørende veien for troens oppkomst, fordi Guds ord og evangeliet virker som klingende, muntlig tale som gripes gjennom høringen og skaper tro når det mottas i lydighet. Med utgangspunkt i Romerne 10, Luther, Bibelens vitnesbyrd og filosofiske refleksjoner vises det at lyd, klang og hørsel har langt sterkere formende kraft enn syn, både menneskelig, åndelig og emosjonelt. Språk og musikk forstås som nært beslektede skapergaver som begge virker gjennom klangens og gehørets område, og som derfor kan brukes både oppbyggende i samsvar med Guds vilje eller misbrukes på destruktive og fordervende måter.

Transkripsjonen understreker at både evangelisk forkynnelse og musikk aldri er nøytrale, men påvirker hjertet dypt, former mennesket og kan gripe både individ og masse. Avslutningsvis bekreftes dette både teologisk, erfaringsmessig og psykologisk, og det advares mot ukritisk eksponering for lyd og musikk som virker mot tro, sannhet og åndelig liv. 

Seminar 13. Hedenskapets utspring, basis og fundament.

Hele foredraget tar utgangspunkt i Bibelens advarsel mot vrangtolkning og åndelig overfladiskhet, og understreker at sann forståelse av Guds ord og menneskelivet krever tid, konsentrasjon og eksistensielt engasjement. Hedenskap defineres ikke primært som bestemte religioner, men som en grunnleggende livsholdning som forkaster det usynlige og evige til fordel for det sanselige, timelige og menneskesentrerte, noe som også preger moderne vestlig kultur og kristenhet.

Med støtte i Kierkegaard vises det at mennesket er en syntese av tid og evighet, legeme, sjel og ånd, der det åndelige skal være det styrende, og at hedenskap innebærer et opprør mot denne orden. Den moderne underholdnings- og musikkulturen kritiseres for å forsterke det legemlige og sjelelige på bekostning av det åndelige, og dermed forstyrre menneskets eksistensielle oppgave. Avslutningsvis knyttes dette til Augustins tanker om hukommelse, formfølelse og det «utspente nå», der både musikk og liv forstås som helheter som formes gjennom sansning, erindring, valg og rett orden. 

Seminar 14. Hedenskapet og angsten.

Hele transkripsjonen har nå utviklet en omfattende kultur-, filosofi- og teologikritikk der mennesket forstås som en syntese av det legemlige, sjelelige og åndelige, og hvor forfall i kultur, musikk og underholdning tolkes som uttrykk for moderne hedenskap. Gjennom Augustin og Kierkegaard beskrives menneskets utvikling fra barnets umiddelbare nu-tilværelse via fantasi, angst og frihet, og det vises hvordan underholdningskulturen appellerer til et umodent stadium preget av fantasi, erotikk og mangel på evighetsalvor.

Dette settes i kontrast til klassisk europeisk dannelse, særlig hos Platon, Sokrates og Ibsen, hvor evige verdier som det sanne, gode og skjønne står over det sanselige. Videre spores dagens dominerende musikkforståelse tilbake til sofismen og epikureismen, hvor musikk reduseres til subjektiv sansning uten objektiv mening eller etisk virkning. Transkripsjonen argumenterer dermed for at både moderne kultur og kristen musikktankegang i stor grad hviler på gamle skeptiske og hedenske forutsetninger som forkaster transcendens, ansvar og musikkens formende kraft. 

Seminar 15. En etisk verdibasert musikkoppfatning.

Dette foredraget utvikler et omfattende kultur-, filosofi- og teologikritisk resonnement der musikk, menneskesyn og samfunnsordning forstås i lys av evige verdier som står over det sanselige, subjektive og statlige. Med utgangspunkt i Sokrates, Platon, Augustin og Kierkegaard hevdes det at kristendommen viderefører og fullbyrder en innsikt om mennesket som en syntese av det timelige og det evige, mens sofistisk skepsis, epikureisme, Hegels filosofi og moderne kultur representerer et tilbakefall til hedenskap.

Dette moderne hedenskapet kjennetegnes ved at staten og det sanselige gjøres til høyeste norm, noe som får konkrete konsekvenser for synet på musikk, etikk, menneskeverd og religionsfrihet. Transkripsjonen advarer særlig mot hvordan denne tenkningen preger dagens kirke, kultur og politikk, og hevder at både musikkforståelse og samfunnsutvikling løsriver mennesket fra det evige. Avslutningsvis uttrykkes en dyp bekymring for fremtidig tros- og ytringsfrihet, og det hele forankres i Augustins ydmyke bekjennelse av menneskets avhengighet av Gud og sannheten som bare kan mottas i tro. 

Seminar 16. Til ånd eller fra ånd.

Her fremsettes en omfattende teologisk og filosofisk kulturkritikk der Paulus’ skildring av hedenskapet i Romerbrevet 1 tolkes som både en konkret analyse av Romerrikets moralske forfall og en treffende beskrivelse av vår egen tids moderne hedenskap. Det hevdes, med støtte hos Kierkegaard, Augustin og Paulus, at mennesket uten forhold til den transcendente Gud reduseres til en sjelig-legemlig syntese styrt av sanselighet, massementalitet og lyst, noe som preger både samfunn, kultur og kirke.

En sentral påstand er at kirken i dag i stor grad har tilpasset seg denne utviklingen, særlig gjennom ukritisk overtakelse av en subjektiv, sanselig og reduksjonistisk musikkforståelse med røtter i sofisme, epikureisme og moderne underholdningskultur. Denne musikkforståelsen bryter med en kristen virkelighets- og erkjennelsesforståelse, løser musikken fra etisk og åndelig alvor, og bidrar til å undergrave kristen oppbyggelse, tilbedelse og livsalvor. Til slutt advares det mot at dette innebærer et dypt åndelig forfall, hvor kirken selv blir en drivkraft i det nye hedenskapet den er kalt til å stå imot. 

Seminar 17. Postmodernismen – den subjektive oppfatning og tanke som norm.

i denne timen drøftes hvordan moderne og postmoderne tanker gjør virkeligheten subjektiv, både i musikk og i kirkelig sammenheng. Når Guds ord fjernes, risikerer kirken å basere normer på individuelle, subjektive oppfatninger, noe som fører til relativisme og kaos. Augustin kontrasterer dette ved å hevde at sansene gir adgang til en virkelig ytre virkelighet, og at musikk kan påvirke sjelen, både til oppbyggelse og synd. Han advarer mot å la sanseinntrykk og kjødelige lyster styre fornuften, og påpeker nødvendigheten av disiplin og vurdering av musikkens innflytelse på sjelen.

Videre beskrives menneskesynet hos Kirkegaard, hvor mennesket er en syntese av tidsbundet natur og evig sjel, og uskyldstilstanden preges av en ubevisst enhet med menneskets naturlighet. Teksten utforsker menneskets naturlige tilstand, uskyld og forholdet mellom det legemlige og sjelens dimensjon før syndefallet, der de lever i umiddelbar enhet med det evige uten forståelse av godt og ondt. Kirkegaard gir en psykologisk forklaring på Adams fall, der menneskets sympatisk-antipatetiske ambivalens overfor det forbudte leder til synd, og understreker menneskets ansvar for sine handlinger.

Etter syndens inntog dominerer det legemlige over det sjelelige, og mennesket blir fanget i angst og negativt forhold til det evige, slik Judas beskriver “sjelelige mennesker” som lever ut sine drifter uten moralske skranker. Barnets utvikling viser overgangen fra paradisisk tilstand til bevissthet om godt og ondt, og hedenskapet representerer et liv begrenset til det sanselige uten kontakt med det evige. Gjennom møte med det evige kan mennesket oppleve et kvalitativt sprang, der angst erstattes av fortvilelse og mennesket får forutsetning for en syntese av sjel, legeme og det evige. 

Seminar 18. Musikk som utrykk for tilbedelse i ånd.

Her belyses menneskets dobbelte natur – det sjelelige (åndelige/intellektuelle) og det legemlige (fysiske/drifter) – og hvordan dette reflekteres i ulike former for hedenskap og religiøs musikk. Hedenskapets karakter varierer etter hvilken komponent som dominerer; gresk hedenskap er mer intellektuelt preget, mens andre kulturer, som i Afrika og stillehavsøyene, har et legemlig, rytmisk preg som fremmer ekstatiske sinnstilstander.

Musikken speiler disse forskjellene: sjelelig orientert musikk er meditativ og harmonisk, mens legemlig musikk er fysisk, rytmisk og stimulerer drifter.

I kristen sammenheng fremheves at tilbedelse må skje i «ånd og sannhet», der det evige og åndelige moment styrer, og at moderne kirkelig musikk ofte glir mot hedenskapets skjellig-legemlige syntese. Til slutt diskuteres afroamerikansk musikk som et resultat av sammensmelting mellom afrikansk og europeisk kultur, med blues som sentral grunnlag for jazz og senere rock- og popmusikk, som globalt påvirker ungdom og kultur gjennom massemedia. 

Seminar 19. Den afroamerikanske musikk – skapt for å egge til synd.

Her får vi en omfattende gjennomgang av afroamerikansk musikkultur, med særlig vekt på blues og gospel som sentrale uttrykk for sammensmeltingen av europeisk og afrikansk musikk. Musikken oppsto som en kombinasjon av hvit europeisk harmonisk og melodisk musikk og den afrikanske musikkens rytmiske kompleksitet, og utviklet seg til fundamentet for jazz, soul, rock og andre sjangre. Bluesen uttrykker en subjektiv emosjonell tilstand, men også en bredere kulturell kritikk og opposisjon mot den hvite, europeisk-kristne kultur.

Gjennom rockens tradisjon søker individer et frigjørende forhold til samfunnet, hvor ytre sosiale og kulturelle konvensjoner (sosietas) står i harmoni med indre menneskelige behov (humanitas), og kommunitas beskriver tilstanden av denne forsoningen. Afroamerikansk musikk fungerer dermed som både en kulturell motstand og en modell for et alternativt samfunn bygget på andre verdier enn den dominerende europeiske kulturen.

Transkripsjonen undersøker kontrasten mellom europeisk kulturtradisjon og afroamerikansk musikkultur, med særlig fokus på menneskesyn og estetikk. Den europeiske tradisjonen bygger på ideen om at mennesket primært er et åndelig og rasjonelt vesen som skal temme sine legemlige impulser og leve i samsvar med kosmiske prinsipper om det sanne, det gode og det skjønne.

Afroamerikansk musikk, spesielt rock og rytmisk musikk, vektlegger derimot menneskets fysiske, sanselige og emosjonelle sider, med mål om fri utfoldelse, ekstase og kollektiv samhandling, der kroppen og rytmen står sentralt. Denne kulturelle forskjellen har røtter i afrikansk religiøsitet, hvor det legemlige og naturnære momentet dominerer, i kontrast til europeisk kristenhumanistisk og gresk-ideal filosofisk arv. Resultatet er en grunnleggende verdikonflikt om menneskets natur, livsmål og kultur, som reflekteres i musikkens form, funksjon og sosial praksis. 

Seminar 20. Syndefallet og det seksuelle.

Foredraget tar for seg Søren Kierkegaards menneskesyn, som beskrives som en syntese mellom det evige og det timelige. Det evige representerer det åndelige, uendelige og guddommelige, mens det timelige består av kroppslige og sjelsmessige behov og begrensninger. Det naturlige mennesket er i seg selv en syntese av kropp og sjel, der balansen mellom de to kan variere, og styring av det sjelsmessige over det legemlige anses som høyere.

Foreleseren skiller mellom gammelt hedenskap, som mangler forståelse for det evige og lever i relativ uskyld, og moderne hedenskap, hvor mennesker som kjenner kristendommen, bevisst vender seg bort fra det evige. Denne utviklingen, kalt oppløsningens tid, innebærer at menneskelig fornuft og overflatisk tilfredsstillelse får større plass, men angsten og det evige forblir til stede, skjult under overflaten. Dette illustreres gjennom lignelsen om huset som står feid og pyntet, men tomt, der demoniske krefter kan vende tilbake og skape en verre situasjon enn før.

Samtidig knyttes dette til historiske og teologiske perspektiver, inkludert Paulus’ omtale av en rest i Israel og opplevelsen av at kristenheten i vesten i stor grad har vendt seg bort fra kunnskap om evigheten. I tillegg introduseres Kirkegaards syn på seksualitet og det erotiske som et felt der mennesket særlig utfordres til å balansere det legemlige og det sjelelige, med dagens massemedier og populærkultur som en kraftig påvirkning som fremmer den legemlige siden.

Dette knyttes også til pubertet og ungdom, hvor drifter og lyster ofte dominerer, og paralleller trekkes mellom individets erfaringer og historiske prosesser i menneskehetens utvikling. Eksempler som Don Giovanni illustrerer den sanselige og umiddelbare, demoniske kraften i mennesket som Kirkegaard beskriver. Kort sagt har vi en sammenhengende analyse av menneskets eksistensielle syntese, ondskapens og hedenskapets utvikling i historisk og moderne kontekst, og seksualitetens rolle som en konkret arena der disse prinsippene manifesterer seg i individets liv.

Kirkegård beskriver menneskets umiddelbare erotiske drifter som noe ubevisst som våkner i puberteten og først kan uttrykkes og forstås gjennom musikk, som vekker denne kraften uten at den oppleves som musikalsk skapelse. Han skiller mellom dette ubevisste erotiske stadiet hos ungdom og den voksne forførerens bevisste, taktiske seksualitet, og understreker at språk og refleksjon ikke kan formidle det musikalsk-erotiske direkte.

Syndefallet markeres som et vendepunkt der mennesket blir bevisst sin nakenhet og seksualitet, og skamfølelsen inntrer som en negativ konsekvens av ondskapens tilstedeværelse. For å utvikle en sunn menneskelig seksualitet må det seksuelle underlegges og gjennomtrenges av det sjelelige, og menneskets kjærlighetsliv bør vokse fra det rent kjødelige til en høyere, etisk og åndelig form. Dette utviklingsperspektivet sammenlignes med pilegrimsvandringen hos Augustin, hvor mennesket gradvis beveger seg fra det lave, kjødelige mot det høyere og evige. 

Seminar 21. Hvordan rocken ødelegger våre barn.

Forelesningen tar utgangspunkt i Augustins beskrivelse av livets utvikling som en “pilegrimsvandring” og overfører dette til seksualitetens og det erotiske forholds modning. Det legges vekt på forskjellen mellom menneskers og dyrs seksuelle natur, hvor barnet er uvitende, men på en måte som åpner for fremtidig kunnskap, illustrert gjennom skamfølelse og bluferdighet.

Videre diskuteres skillet mellom det seksuelle, som er driftsstyrt og ustabilt, og det erotiske, som er hvilende, stabilt og kjærlig, og hvordan moderne kultur ofte vektlegger det seksuelle på bekostning av det erotiske, noe som kan føre til relasjoner bygget på “sandgrunn”. Kristendommen introduserer et moralsk perspektiv der det erotiske og seksuelle settes under ledelse av det åndelige og det ondes motstand, med mål om å harmonisere de menneskelige driftene i et ekteskapelig og etisk rammeverk.

Det diskuteres videre hvordan musikk og kultur påvirker pubertetens og ungdommens umiddelbare erotiske stadier, og farene ved å eksponere barn for seksualiserte inntrykk før de har modnet. Gjennom musikk, spesielt klassisk musikk og operakarakterer, illustreres hvordan tidlig erotisk attrå er nøytral og intetkjønnet, og hvordan moderne medier og pedagogikk ofte tvinger barn inn i et umodent erotisk landskap som de ikke er klare for. Samtidig vises hvordan afroamerikansk musikk og rockekultur uttrykker en overflatisk og driftsstyrt seksualitet som står i kontrast til den modne erotiske utviklingen. 

Teksten drøfter hvordan rock- og underholdningsmusikk påvirker barns utvikling, særlig deres seksualitet og emosjonelle skjel, og fremhever at barn eksponeres for seksualiserte impulser lenge før de kan forstå dem. Musikken beskrives som å stimulere kropp og sinn på en måte som kan overstyre naturlig utvikling og skape forvirring om kjønnsidentitet, noe som forsterkes av moderne mediekultur. 

I kontrast understrekes Platon og andre klassiske tenkere, samt forskere som Kirkegaard og Allen Bloom, at musikk bør brukes pedagogisk for å forme barnets sjel harmonisk og estetisk, fremme skjønnhet og rytme og utvikle modenhet og karakter. Teksten argumenterer for at edel, harmonisk musikk kan fungere som beskyttelse mot destruktive impulser fra populærmusikk, og at manglende forståelse hos foreldre og samfunn gjør barn sårbare. Samlet peker teksten på behovet for bevisst musikkoppdragelse og selektiv eksponering for å utvikle barnets indre liv og evne til refleksjon. 

Seminar 22. Musikk, modning og dannelse.

Foredraget tar for seg Søren Kierkegaards forståelse av de umiddelbare, musikalsk-erotiske stadiene og hvordan musikk påvirker personlighetsutvikling, særlig i barndom og ungdom. Det forklares hvordan erotikkens tre stadier glir over i hverandre, hvordan driften våkner og søker gjenstand, og hvordan musikk kan enten egge det sanselige eller lede mennesket mot valg, åndelighet og ansvar.

Videre kobles dette til ungdomsopprør, moderne kultur og et «nytt hedenskap», der musikk- og underholdningskulturen forstås som en sterk drivkraft bort fra det åndelige og inn i det estetiske stadium. Avslutningsvis skilles det tydelig mellom kroppslig, sjelig og åndelig virkning av musikk, med kritikk av rytmebasert og emosjonelt ladet musikk som kollektiviserer mennesket og fortrenger det åndelige, og en understrekning av behovet for åndelig dømmekraft og sann gudsdyrkelse. 

Seminar 23. Det demoniske og frykten for det gode.

Denne seminartimen er begynner med en gjennomgang av Søren Kierkegaards forståelse av «oppløsningens tid», bevegelsen fra det åndelige til det sjelelige og legemlige, og hvordan dette preger kristenheten gjennom hedenskapets gjentagelse. Med utgangspunkt i begrepet angst analyseres menneskets møte med kristendommens åpenbaring av synd, hvor valget står mellom anger og tro eller forherdelse og angst for det gode, som leder inn i det demoniske.

Det vises hvordan tro forstås både psykologisk og dogmatisk som et vågestykke, og hvordan skeptisisme, likegyldighet og sanselig flukt preger moderne kultur. Videre knyttes dette til bibelske tekster, særlig Johannes 8 og Paulus’ brev, for å vise hvordan avvisning av Kristus – til tross for kunnskap og forutsetninger – fører til åndelig trelldom og demonisk innflytelse. Avslutningsvis trekkes parallellen mellom jødenes avvisning av Jesus og vår tids kristenhet, med understrekning av at bare en rest tar imot sannheten, vender om i anger og finner friheten i Kristus. 

Seminar 24. Kirken og den dobbelte demoniske forførelse.

Vi får her en grundig gjennomgang av Søren Kierkegaards analyse av åndløsheten som et kristelig hedenskap, der mennesker har kunnskap og språk om det åndelige uten å leve i sann åndelig virkelighet, og hvor synden fornektes. Denne tilstanden beskrives som farligere enn hedenskapet, fordi den mangler angst og dermed skjuler trelldommen under synden, noe som åpner for demonisk innflytelse forstått som angst for det gode og flukt fra sannheten.

Gjennom bibelske tekster, særlig Johannes 8 og Johannes 3, vises hvordan både jødene på Jesu tid og dagens kristenhet avviser friheten i Kristus ved å trøste seg med ytre tilhørighet, Guds kjærlighet eller åndelige fraser. Transkripsjonen kritiserer også moderne bibeloversettelser, kirkelig forkynnelse, seksualetikk og musikksyn for å fordreie budskapet om synd og frihet, og dermed bidra til en dobbel demonisk forførelse. Avslutningsvis fremheves Kierkegaards forståelse av det demoniske som menneskets flukt fra troen og det gode, med angst for det gode som nøkkelbegrep. 

Seminar 25. Den demoniske isolasjon.

Vi får her en sammenhengende fremstilling av Søren Kierkegaards forståelse av det demoniske som et ufritt forhold til det gode, preget av angst, innelukkethet og motstand mot kommunikasjon med både Gud og medmennesker. Det demoniske kjennetegnes videre som det ufrivillig åpenbare, det plutselige og det innholdsløse, noe som viser seg gjennom brudd i kontinuitet, mangel på evighetsperspektiv og dyrking av øyeblikket.

Dette knyttes kritisk til moderne musikk- og underholdningskultur, som beskrives som rytme- og sanseorientert, narsissistisk og bidragsytende til åndelig oppløsning, diskontinuitet og tomhet. Avslutningsvis analyseres det demoniske i lys av menneskets syntese av sjel, legeme og ånd, hvor disharmoni mellom sjel og legeme kan gi seg uttrykk i nevrotiske tilstander, uten å være identisk med besettelse. Gjennomgående understrekes at bare det evige, og friheten i forholdet til Gud, kan gi menneskelivet sammenheng, mening og virkelig frihet. 

Seminar 26. Lovløshetens hemmelighet.

Vi får her en samlet framstilling av Søren Kierkegaards forståelse av det demoniske som angst for det gode, og hvordan dette viser seg både i individets indre liv og som et gjennomgripende kulturfenomen i vestlig kristenhet. Det demoniske beskrives som et forhold der mennesket enten unngår det gode helt, eller innlater seg med det på egen, egensindig måte, uten å underordne sin individuelle frihet under den høyere friheten, noe som fører til lovløshet og mangel på inderlighet.

Videre forklares hvordan sannhet hos Kierkegaard ikke bare er intellektuell innsikt, men må virkeliggjøres i handling for å bli eksistensiell og føre til ekte frihet; når dette uteblir, forblir mennesket i det demoniske. Transkripsjonen knytter dette til moderne kulturutvikling, særlig musikk, seksualmoral og oppløsning av kristne verdier, som uttrykk for et nytt, moderne hedenskap. Avslutningsvis understrekes at samtidens kristenhet, til tross for kunnskap om det gode, i stor grad har vendt ryggen til det, noe Kierkegaard ville ha karakterisert som dypt demonisk. 

Seminar 27. Den narsissistiske kultur.

Her blir det holdt frem at musikk har en sterk sjelsformende kraft og at dette har vært klart erkjent både i antikken, hos kirkefedrene og hos Luther, i motsetning til dagens underholdningskultur. Den moderne musikk- og underholdningskulturen, sterkt preget av afroamerikanske uttrykk og massemedia, beskrives som formidlere av narsissisme, øyeblikks dyrking og oppløsning av historisk og moralsk kontinuitet, også innenfor kirken.

Luther og Kierkegaard trekkes frem for å vise skillet mellom edel, helsebringende musikk som ordner følelsene og peker mot Gud, og musikk som egger det ubevisste erotiske og dermed virker åndelig destruktivt og demonisk. Bibelen forstås ikke som en detaljert regelbok, men som et grunnlag for dømmekraft, slik at kristne skal kunne vurdere musikk og kultur ut fra det gode, skjønne og fullkomne som er i samsvar med Guds vilje. Helheten munner ut i et kall til å gjenfinne en vurderende, historisk og teologisk forankret holdning til musikk og kultur, både personlig og i menigheten. 

Seminar 28. Hvordan gjenkjenne Gud - eller djevelen i musikken.

Her drøftes musikk, kultur og menneskeliv i lys av en helhetlig kristen virkelighetsforståelse, med særlig vekt på Luther, Augustin, Kierkegaard og Paulus. Det argumenteres for at musikk aldri er nøytral, men enten kan være en edel skapning som formidler noe av Skaperens vilje, eller en destruktiv forvrengning som virker i strid med denne viljen og har demoniske konsekvenser.

Gjennom Filipperbrevet 4 understrekes det at det å stå fast i Herren både handler om indre liv i Kristus og om hvordan den kristne forholder seg aktivt, dømmende og ansvarlig til kultur, sannhet, moral og skjønnhet i verden. Sannhet forstås ikke bare som intellektuell innsikt, men som noe som må virkeliggjøres i handling for å bli eksistensiell og frihetsskapende, ellers glir mennesket inn i likegyldighet og det demoniske. Avslutningsvis betones det at kristne er kalt til å leve midt i kulturen med åndelig dømmekraft, som medarbeidere i Guds skapervilje, i en verden preget av kamp mellom gode og destruktive krefter. 

Seminar 29. Musikken og verdensharmonien.

Vi får her en fremstilling av virkeligheten som gjennomsyret av en grunnleggende kamp mellom Gud og Satan, en kamp som utspiller seg i all historie, kultur, kunst og menneskeliv, også i musikken. Med støtte i Paulus, Augustin og Luther argumenteres det for at det ikke finnes noen nøytral sone: det gode, sanne og skjønne i kultur og vitenskap er uttrykk for Guds skapervilje, mens det destruktive og kaotiske springer ut av det demoniske.

Gjennom gjennomgangen av de syv frie kunster, særlig musikkens plass i quadrivium, vises hvordan musikk forstås som tall i bevegelse og som en kraft som former sjelens harmoni eller disharmoni. Augustins prinsipp om at all sannhet, uansett hvor den finnes, tilhører Gud, brukes til å begrunne en vurderende og dømmende kristen holdning til verdslig kultur, i motsetning til pietismens avvisning. Avslutningsvis forankres dette bibelsk gjennom Romerbrevet og Paulus’ tale på Areopagos, som viser at Gud har åpenbart seg for alle mennesker både gjennom skapelsen og samvittigheten, og at kristne derfor er kalt til å gjenkjenne, bedømme og ta til seg det sanne også i ikke-kristen kultur. 

Seminar 30. Musikk som utrykk for skjønnhet.

Her brukes Paulus’ tale på Areopagos som et grunnleggende eksempel på at Gud har åpenbart seg for alle mennesker gjennom skapelsen, og at sannhet, godhet og skjønnhet kan finnes også utenfor kristen tro, men alltid har sitt opphav i Gud. Med støtte i Paulus, Augustin og Luther understrekes det at kristne er kalt til å gjenkjenne, vurdere og ta imot sannhet og skjønnhet der den finnes, noe som forutsetter åndelig modenhet og dømmekraft, ikke pietistisk avvisning.

Skjønnheten forstås som en skapergave lagt ned i hele skapelsen og i menneskets hjerte, tilgjengelig for alle, og særlig uttrykt i kunst og musikk som kan peke tilbake på Skaperen og vekke takk og tilbedelse. Samtidig advares det mot postmoderne subjektivisme og forestillingen om at musikk og skjønnhet er nøytrale eller bare personlige opplevelser, fordi dette opphever åndelig vurdering. Avslutningsvis fremheves at når musikk og skjønnhet ikke dømmes åndelig, men kun etter smak og følelse, åpnes veien for destruktive og demoniske krefter som virker til skade for menneskets sjel og ånd. 

Seminar 31. Musikken, tiden og evigheten.

Her holdes frem sannheten om mennesket som en skapning med en iboende evighetsdimensjon, lagt ned av Gud, i motsetning til resten av skapelsen som lever rent timelig. Med støtte i Bibelen, Augustin og særlig Søren Kierkegaard beskrives mennesket som en syntese av det timelige og det evige, der angst, refleksjon og frihet springer ut av evighetsbevisstheten.

Moderne underholdningskultur og «hedenskap» kritiseres for å holde mennesket fanget i nuet og barnsligheten, som en flukt fra angst og ansvar for evigheten. Tiden får først mening i lys av det evige, og fremtiden forstås som det eviges mulighet, særlig gjennom Paulus’ pilgrimsperspektiv i Filipperbrevet. Kulminasjonen finnes i møtet mellom tid og evighet i Kristus, der mennesket stilles overfor den avgjørende evighetsavgjørelsen: å leve i forhold til de evige krav og dermed virkeliggjøre sitt kall i verden. 

Seminar 32. Musikk i tjeneste for angsten for det gode.

Foredraget fremstiller mennesket, ved hjelp av Kierkegaard, som en syntese av det timelige og det evige, der bevisstheten om det evige er forutsetningen for tro, frihet, ansvar og virkelig menneskelig eksistens. Når evighetsdimensjonen fortrenges – slik det hevdes skjer i moderne, ny hedensk kultur preget av øyeblikks dyrkelse, massementalitet og underholdningskultur – mister mennesket både historisk sans, fremtidshåp og personlig ansvar, og angsten fortrenges snarere enn forstås.

Angst forstås hos Kierkegaard som et grunnvilkår knyttet til menneskets frihet og møte med fremtidige muligheter, og den kan enten føre mennesket mot det evige og det gode, eller inn i det demoniske gjennom flukt fra det gode. Seksualitet, sosialt liv og religion pekes ut som særlig sårbare områder hvor mennesket kan vegre seg for å underordne seg det gode og dermed forsterke angsten og oppløsningen av etiske verdier. Avslutningsvis hevdes det at bare gjennom troen på det evige, åpenbart i Kristus, kan mennesket overvinne angsten, bli «den enkelte», og leve et meningsfullt liv i ansvar, frihet og forpliktelse overfor både nåtid og fremtid. 

Seminar 33. Hvordan lykke og straff er ett og det samme.

Her holdes frem menneskets forhold til sannhet og løgn som avgjørende for både individuell eksistens og samfunnets tilstand, med utgangspunkt i Bibelen, særlig Romerbrevet 1–2 og Johannes 8. Når mennesker, mot bedre vitende, forkaster den sannheten de kjenner og i stedet velger løgnen, beskrives dette som å holde sannheten nede i urettferdighet, noe som fører til at Gud «overgir dem» til konsekvensene av deres valg. Denne overgivelsen forstås ikke som vilkårlig straff, men som at straffen ligger innebygd i selve synden, særlig synlig i seksuell utglidning, moralsk oppløsning og demonisk herredømme.

Transkripsjonen hevder at moderne, postmoderne og ny hedensk kultur – også innen kirken – gjentar samme mønster som hedenskapet i Romerriket, men med større skyld fordi sannheten er bedre kjent. Avslutningsvis understrekes det at bare ved å erkjenne sannheten og virkeliggjøre den i eksistensen kan mennesket gjøre det gode og finne herlighet, ære og fred, mens vedvarende ulydighet mot sannheten leder til trengsel og angst. 

Seminar 34. Sannhet og løgn – forstanden, fornuften og troen.

I dette foredraget forkynnes at det finnes én objektiv og forpliktende sannhet, åpenbart av Gud, og at menneskets avvisning av denne sannheten fører til løgn, demonisk innflytelse og eksistensiell oppløsning, slik Paulus beskriver i Romerbrevet 1 og vi ser det også i Johannes 8. Den moderne relativismen, som hevder at sannheten er subjektiv og moralsk betinget, kritiseres som en videreføring av sofistisk skepsis og som en grunnleggende kraft bak både kulturelt og kirkelig forfall i Vesten.

Med støtte i Søren Kierkegaard vises det hvordan moderne filosofi, særlig hos Hegel, og naturvitenskapens absoluttering har erstattet troen på det evige med menneskets fornuft og gjort staten, det timelige og det rasjonelle til øverste autoritet. Dette forstås som et attentat mot evigheten, der mennesket reduseres til et rent timelig vesen og mister sitt forhold til Gud, sannhet og ansvar. Avslutningsvis fremheves Kierkegaards forståelse av troen som et kvalitativt sprang, den eneste vei til erkjennelse av den transcendente virkelighet, i skarp kontrast til Hegels prosjekt om å gjøre fornuften i stand til fullt ut å gripe både Gud og virkelighet. 

Seminar 35. Skapelse og artene.

Foredraget holder frem at moderne vestlig tenkning, sterkt preget av Hegel, sekularisering og naturvitenskapelig absolutisme, har erstattet den bibelske åpenbarte sannheten med alternative, immanente sannheter fundert i menneskets fornuft. Dette forstås som et uttrykk for hybris, der mennesket tar Guds plass, forkaster skapelsesberetningen, og dermed også undergraver troen på sannhet, synd, ansvar, kjønnspolaritet og menneskets evige kall.

Med støtte i Kierkegaard hevdes det at fornuften har klare grenser, og at virkelighetens dypeste sannheter – særlig om skapelse, ondskap og mening – bare kan gripes i tro. Darwinisme, relativisme og moderne kultur kritiseres som ideologiske trosalternativer som fører til nytt hedenskap, demonisk påvirkning og moralsk oppløsning. Avslutningsvis understrekes det at mennesket må «tape forstanden» i Kierkegaards forstand for å vinne Gud, tro på Guds skapende ord, og erkjenne mennesket som et evig, ansvarlig individ skapt i Guds bilde. 

Seminar 36. Skapelse eller evolusjon?

Foredraget tar her et kritisk oppgjør med Darwins evolusjonsteori og hegeliansk filosofi, sett som alternative sannheter som har bidratt til sekularisering, relativisme og tap av bibelsk skapelsestro i Vesten. Taleren hevder at evolusjonsteorien bygger på svakt og fragmentarisk grunnlag, mangler forklaring på livets opphav, arv og artsgrenser, og representerer en form for abstrakt, «ren tenkning» løsrevet fra faktisk virkelighet, slik Kierkegaard kritiserte Hegel.

Bibelens skapelsesberetning fremholdes som klar, eksistensielt meningsbærende og forenlig med observasjoner av orden, omsorg og stabilitet i naturen. Videre advares det mot hegelsk dialektikk og moderne syntesetenkning i kirken, som opphever absolutte motsetninger mellom sant og falskt, godt og ondt, synd og rettferdighet. Avslutningsvis hevdes det at denne utviklingen fører til panteisme, moralsk oppløsning og en undergraving av kristen tro, ved at Guds åpenbarte sannhet erstattes av menneskelig fornuft og kompromisser med tidsånden. 

Seminar 37. Kaos, kosmos og rettferdighet.

Tema her er at Gud har åpenbart sannheten for alle mennesker gjennom den naturlige åpenbaring, både i skapelsen og i samvittigheten, slik Paulus lærer i Romerbrevet 1–2, og at ingen derfor kan unnskylde seg med uvitenhet. Når mennesker forkaster sannheten og i stedet gir sin tilslutning til løgnen, fører dette til urettferdighet, forførelse og demonisk innflytelse, noe som i de siste tider skjer i særlig forsterket form, slik Paulus og Johannes beskriver.

Med støtte i Luther vises det hvordan Moseloven primært var gitt Israel, men at den naturlige lov – sammenfattet i De ti bud og kjærlighetsbudet – gjelder alle mennesker fordi den er skrevet i hjertet. Moderne ideologier, sekularisering og relativisme kritiseres som uttrykk for denne løgnen, fordi de oppløser skapelsesordningen, kjønnsforskjellen, ansvaret og samvittigheten. Avslutningsvis understrekes, i tråd med Kierkegaard, at det ikke er menneskearten eller massen, men det enkelte individ som står ansvarlig for Gud, og at sannheten først blir virkelig når den leves i personlig ansvar og eksistens. 

Seminar 38. Guds formprinsipper i mennesket og musikken.

Foredraget gir en bred gjennomgang av kirkens musikkforståelse fra antikken, gjennom middelalderen og frem mot Luther, med særlig vekt på musikkens plass blant de syv frie kunster som en vitenskap, ikke bare en kunst. Det legges vekt på Augustin, Boethius, Cassiodorus og Isidor av Sevilla, som alle forstår musikk som uttrykk for guddommelige ordens- og tallprinsipper nedlagt i skapelsen, med dype etiske virkninger på menneskets sjelsliv.

Luther fremstilles som en reformator som står i kontinuitet med denne tradisjonen, i motsetning til senere reformerte og pietistiske strømninger som brøt med den historiske musikkforståelsen. Transkripsjonen kritiserer moderne kirkemusikalske holdninger for å være historieløse, subjektivistiske og løsrevet fra kirkens lange teologiske og filosofiske tradisjon. Samlet sett hevdes det at rett musikk er i samsvar med Guds skaperorden, mens musikk i strid med denne formidler kaos, løgn og etisk forfall. 

Seminar 39. Den harmoniske velklang.

Foredraget gir en omfattende gjennomgang av musikkforståelsen fra antikken og middelalderen, der musikk forstås som en objektiv, tall- og harmonibasert orden som gjennomsyrer hele skaperverket, menneskets sjel og forholdet mellom kropp og sjel. Gjennom tenkere som Augustin, Boethius, Johannes Scotus Eriugena, Albertus Magnus og Thomas Aquinas fremstilles musikk som både vitenskap, etisk kraft og teologisk realitet, med evne til å forme menneskets sjelsliv, moral og helse.

Det legges stor vekt på musikkens plass i de syv frie kunster, særlig i kvadrivium, og på analogien mellom musikk, arkitektur, kosmos og liturgi, der kirkesang forstås som en jordisk deltakelse i den himmelske lovsang. Samtidig beskrives et historisk skifte mot slutten av middelalderen, der interessen gradvis flyttes fra musikkens objektive struktur og kosmiske orden til det enkelte verk, praksis og uttrykk. Avslutningsvis kritiseres moderne musikkforståelse for å være subjektivistisk, sanselig og løsrevet fra den dype strukturelle, metafysiske og teologiske forankringen som preget den klassiske og middelalderske musikktenkningen. 

Seminar 40. Musikalsk utvikling i renessansen.

Forelesningen argumenterer for at en skeptisk og uengasjert holdning til sannhet fører til et gradvis brudd med sannheten, også på musikkens område, og at dette preger vår samtid sterkt. Gjennom en historisk gjennomgang vises det hvordan musikk i oldkirken og middelalderen ble forstått som en guddommelig, kosmisk og etisk realitet, nært knyttet til universets orden, menneskets moral og den himmelske liturgi.

I renessansen skjer et brudd, der humanisme og sekularisering flytter fokus fra det vertikale og guddommelige til det horisontale, sanselige og menneskesentrerte, særlig gjennom økt vekt på klang, harmoni, rytme og subjektivt velbehag. Denne utviklingen spores både i musikkteori og praksis, fra flerstemmighetens gjennombrudd til en forståelse av musikk som primært emosjonelt og kroppslig uttrykk. Foreleseren hevder at dagens kirkelige musikktenkning viderefører denne sekulariseringen ved å gjøre menneskelig smak og behag til eneste målestokk, og dermed miste musikkens åndelige, teologiske og formidlende funksjon. 

Seminar 41. Det dobbelt barbariske hedenskap.

Forelesningen drøfter sekulariseringens historiske utvikling fra den franske revolusjon og opplysningstiden, og hvordan Europas kultur gradvis har løsrevet seg fra en teologisk helhetsforståelse av tilværelsen. Denne prosessen tolkes som grunnlaget for en kulturkrise der kristen kultus erstattes av humanisme, selvtilbedelse og til slutt et nytt, moderne hedenskap som beskrives som «dobbelt barbarisk».

Musikk får en sentral rolle i denne utviklingen, først som erstatning for kirkens kult, og senere som bærer av det demoniske gjennom erotikk, massesuggesjon og kultiske fellesskap, særlig illustrert via afroamerikansk populærmusikk. Gjennom Nietzsche, Kierkegaard og særlig Thomas Manns Doktor Faustus fremstilles dette som en åndelig og kulturell nedstigning, der musikk, seksualitet og demonisk inspirasjon smelter sammen. Avslutningsvis kontrasteres Beethovens humanistiske fremtidsvisjon med Manns dystre profeti om en kultur som har forlatt Gud, og som derfor ender i åndelig tomhet, barbari og tap av årvåkenhet. 

Seminar 42. Fordervende eller foredlende musikk.

Forelesningen starter med en gjennomgang av Thomas Manns Doktor Faustus, der komponisten Adrian Leverkühn har inngått en djevelpakt for kunstnerisk storhet, noe som til slutt leder til åndelig sammenbrudd, sykdom og undergang, parallelt med Nietzsche og moderne kunstnere. Deretter trekkes linjer til norsk folkemusikk, særlig myter om trance, demonisk inspirasjon og dype, repetitive rytmer, forklart både gjennom folketro og moderne hjerneforskning om hvordan rytme, repetisjon og bass kan fremkalle endrede bevissthetstilstander.

Videre argumenteres det for at moderne afroamerikansk-inspirert populærmusikk, med sin rytmiske, sirkulære form og fokus på nuet, står i motsetning til den kristne og gregorianske musikktradisjonen. Den gregorianske kirkesangen fremstilles som uttrykk for en lineær, kristen tidsforståelse (Augustin), med melodien som bærer historisk kontinuitet mellom fortid, nåtid og fremtid. Avslutningsvis kritiseres dagens kirkelige praksis for å tilpasse seg samtidens musikk og tidsånd, og dermed bryte med kirkens historiske, teologiske og musikalske grunnlag. 

Seminar 43. Musikkens virkning på menneskets sjelsliv.

Forelesningen viser hvordan oldkirken forstod musikkens sterke etiske og åndelige virkning på menneskets sjelsliv, med røtter både i gresk filosofi (særlig Platon) og i kristen teologi hos kirkefedre som Augustin, Boëthius og Klemens av Alexandria. Musikken ble sett som uttrykk for sjelstilstander preget enten av kosmos (orden) eller kaos (uorden), og i kristen tolkning knyttet til kampen mellom Gud og Satan, noe som førte til en tydelig avvisning av hedensk og demonisk musikk.

Samtidig utviklet kirken en egen musikalsk praksis, særlig sangen, nært knyttet til gudstjenesten, jødisk synagogetradisjon og en lineær, historisk tidsforståelse som la grunnlaget for melodisk orientert vestlig musikk. Forelesningen trekker linjer fra denne arven til vår tids utfordringer, der moderne massemedier og rytmisk, repetitiv musikk undergraver vestlig lytting basert på erindring, oppmerksomhet og forventning. Avslutningsvis argumenteres det for at evnen til konsentrert lytting kan og bør læres, særlig hos barn, gjennom musikk som støtter aktiv lytting fremfor transe og kroppslig automatisering. 

Seminar 44. Musikkeksempler – den melodiske musikken.

Forelesningen gjennomgår utviklingen av den europeiske kirkemusikken fra jødisk tempel- og synagogesang via tidlig kristendom, gregoriansk sang, middelalderens polyfoni, renessansen og fram til salme- og koraltradisjonen vi kjenner i dag. Det vises hvordan musikken hele tiden har vært nært knyttet til teologi, gudstjeneste og kristent menneskesyn, der melodien har hatt en overordnet rolle og har tjent teksten og budskapet.

Gregoriansk sang, polyfoni og senere harmonisert flerstemmighet beskrives både historisk og musikalsk, med eksempler fra blant andre Ambrosius, Luther, Palestrina og senere komponister. Avslutningsvis knyttes musikkens elementer – melodi, harmoni og rytme – til menneskets åndelige, sjelelige og legemlige dimensjon, og det understrekes at kirkemusikkens mål er å tjene Guds ord og evangeliet gjennom en sunn og ordnet musikalsk form. 

Seminar 45. Musikkeksempler – rytmisk/harmonisk musikk.

Forelesningen argumenterer for et skarpt skille mellom kristen kirkemusikk og afroamerikansk/populær musikk, der forskjellen først og fremst ligger i rytmens rolle og ideologiske grunnlag. Rytme forklares teknisk gjennom puls, takt, synkope, swing og backbeat, og det hevdes at populærmusikkens rytmiske spenning virker direkte på kroppen, stimulerer drifter og skaper bevegelse, rus og seksuell ladning.

Blues presenteres som roten til populærmusikken, og gospel, rock og moderne lovsang beskrives som varianter av samme rytmebaserte uttrykk som ifølge foredragsholderen realiserer en kropps- og følelsesorientert ideologi i strid med kristent menneskesyn. Det hevdes videre at rytmisk og harmonisk dominerte arrangementer, også av kjente salmer, forandrer sangenes karakter fra å være åndelige til å bli kjødelige og følelsesstyrte. Avslutningsvis advares det mot en underholdningspreget kristendom der musikken bedøver refleksjon og åndelig årvåkenhet, og hvor Guds ord underordnes stemning, kroppslig reaksjon og emosjonell opplevelse. 

Seminar 46. Musikkens virkning.

Forelesningen argumenterer for at bestemte musikalske elementer – særlig markert rytme, omfattende repetisjon og dype bastoner – har objektive, fysiologiske virkninger på menneskets hjerne og bevissthet, og kan føre til transe, redusert kognitiv årvåkenhet og sterk kroppslig aktivering. Med støtte i både moderne nevrovitenskap (blant annet Indre Viskontas) og antikk musikktenkning (etoslæren hos Diogenes m.fl.) hevdes det at musikk ikke er nøytral, men former menneskets sinnstilstand og karakter.

Afroamerikansk rytmisk musikk og moderne rock/lovsang kritiseres for å bruke disse virkemidlene bevisst, slik at oppmerksomheten vendes innover mot kropp, følelser og drifter, i strid med kristen forkynnelses mål om våkenhet og retning bort fra selvet. Eksempler som Bruce Springsteens Born in the U.S.A. og Griegs I Dovregubbens hall brukes for å vise hvordan repetitiv, rytmedominert musikk skaper stillstand, sirkelbevegelse og intensitet uten egentlig musikalsk fremdrift. Avslutningsvis hevdes det at kirkens ukritiske bruk av slik musikk vitner om naivitet, kunnskapsløshet og manglende dømmekraft, og representerer et brudd med kirkens historiske alvor i møte med musikkens makt. 

Seminar 47. Musikk med melodien som det primære.

Forelesningen utvikler et helhetlig syn på musikk som et objektivt, meningsbærende fenomen forankret i skaperverkets orden, der melodi, harmoni og tall uttrykker dypere sannheter enn språket kan romme. Med utgangspunkt i kontrasten mellom Griegs I Dovregubbens hall og Åses død vises hvordan musikkens form enten kan lede til alvor, ettertanke og fellesskap, eller til kroppslig ekstase og oppløsning av bevisst årvåkenhet.

Augustins tenkning står sentralt: musikk forstås som en matematisk vitenskap knyttet til tall, kosmisk harmoni og Guds naturlige åpenbaring, der tallene er uforanderlige og universelle uttrykk for skaperens orden. Denne forståelsen settes opp mot moderne, subjektivistiske og nytelsesorienterte musikkoppfatninger, som ifølge foredragsholderen bryter med kirkens historiske tradisjon. Avslutningsvis understrekes at uvitenhet om tall og musikk svekker både teologisk innsikt og dømmekraft, mens sann musikk åpner mennesket for erkjennelse, fellesskap og tilbedelse av Gud. 

Seminar 48. Hørsel, lydsvingninger og tall.

Forelesningen holder frem det helhetlige verdensbilde der musikk forstås som et objektivt, tallbestemt og meningsbærende fenomen forankret i skaperverkets guddommelige orden. Gjennom grundige forklaringer av lyd, hørsel, tall, intervaller og harmoni, og med støtte i Augustin, Pythagoras og Bach, hevdes det at musikkens matematiske struktur speiler Guds visdom, skjønnhet og herlighet.

Tallene – særlig én, to, tre og fire – gis teologisk betydning og knyttes til Bibelen, kosmos, arkitektur og musikkens oppbygning, der harmoni forstås som en sammenføyende kraft som skaper orden og mening. Avslutningsvis advares det sterkt mot moderne rytme- og underholdningskultur, som beskrives som en sentrifugalkraft som vender mennesket bort fra Gud, mens sann og edel musikk kan lede mennesket i en indre pilgrimsvandring mot det åndelige sentrum. 

Seminar 49. Musikkens tallnatur og tilværelsens vesen.

Forelesningen gir et helhetlig syn på musikk, tall og fornuft forankret i Augustins teologi og filosofi, der musikk forstås som et uttrykk for skaperverkets tallmessige, harmoniske orden som peker mot Guds visdom. Gjennom eksempler fra Bach, kirkemusikk og Augustins egne skrifter vises hvordan edel musikk kan lede mennesket i en indre, sentripetal pilgrimsvandring mot sentrum, sannhet og visdom, i motsetning til sanselig, underholdningspreget musikk som virker sentrifugalt og leder bort fra Gud.

Augustin fremstilles som en tenker som ser fornuften som menneskets høyeste evne, ikke i motsetning til tro, men som et redskap til å trenge dypere inn i åpenbaringen og erkjenne Guds orden i skaperverket. Transkripsjonen kritiserer moderne naturvitenskapelig og pietistisk tenkning for å stoppe ved tallene og sansene uten å føre erkjennelsen videre til visdommens kilde, og advarer mot en kristendom som har akseptert forestillingen om musikkens og kulturens nøytralitet. Avslutningsvis understrekes at både musikk, fornuft og kunnskap har sin rette plass i den kristne vandringen når de forstås som gaver som skal føre mennesket mot Gud og ikke bort fra ham. 

Seminar 50. Sannheten og det uforanderlige – den tallmessige orden.

Forelesningen presenterer Augustins lære om det guddommelige lys, der menneskets fornuft er foranderlig og avhengig av Guds evige sannheter for å erkjenne både naturens orden og åndelige realiteter. Skapelsen forstås som gjennomsyret av tall, orden, harmoni og skjønnhet, som peker mot Gud som visdommens kilde, og menneskets liv beskrives som en pilgrimsvandring fra sanselighet til visdom.

Samtidig tolkes bibelske tekster om falne engler, avgrunnen og formørkelsen av solen som forklaringer på moralsk og åndelig forfall, særlig knyttet til seksualitet og moderne kultur. Moderne vitenskap, musikk og underholdningskultur kritiseres for å stoppe ved det målbare og sanselige og dermed føre til forblindelse fremfor visdom. Avslutningsvis løftes klassisk kirkemusikk og særlig Bach frem som et eksempel på musikk som leder mennesket mot konsentrasjon, erkjennelse og møte med sannheten, i kontrast til rytmedominert populærmusikk som binder mennesket til det kroppslige. 

Seminar 51. Aspekter på musikkens teologi.

Forelesningen gir en bred gjennomgang av reformasjonstidens musikksyn, med særlig vekt på Martin Luthers forståelse av musikk som en guddommelig skapelsesgave forankret i kosmisk orden, matematikk og teologi. Luther viderefører den klassiske og augustinske musikktenkningen, ser musikk som både vitenskap og livsordning, og understreker dens sterke formende kraft på mennesket – til oppbyggelse eller fordervelse.

Dette perspektivet belyses videre gjennom Johannes Kepler, som vitenskapelig påviser sammenhenger mellom musikalske intervaller og planetenes bevegelser, og dermed bekrefter ideen om en harmonisk skapelsesorden. Samtidig kritiseres moderne kirkelig praksis og kultur for å bryte med gudskapte ordninger, særlig i synet på musikk, kunst og ekteskap. Avslutningsvis vises det hvordan den lutherske kirke i motsetning til den reformerte videreførte kirkens musikalske tradisjon, og hvordan senere pietistisk og reformert innflytelse førte til et brudd med reformasjonstidens teologiske og musikalske grunnsyn. 

Seminar 52. Musikk og et sammenholdt verdensbilde.

Forelesningen tar særlig for seg Martin Luthers og Augustins helhetlige verdensbilde, der musikk forstås som en guddommelig ordning i skapelsen med reell åndelig virkning på mennesket. I motsetning til reformerte og spiritualistiske posisjoner hevdes det at Gud virker konkret gjennom ytre midler som ord, sakramenter og musikk, og at det er Gud selv som handler i og gjennom menneskelig virksomhet på skaperplanet.

Musikk, som del av den tallmessige og harmoniske orden i kosmos, kan enten realiseres i samsvar med Guds skapervilje eller i opprør mot den, og er derfor aldri nøytral. Videre knyttes denne forståelsen til Augustins lære om tall, orden og harmoni som evige prinsipper, og til kritikk av moderne tenkning (særlig hos Hegel) som relativiserer sannhet og oppløser faste verdier. Avslutningsvis argumenteres det for at dagens kristenhet i stor grad har brutt med dette klassiske, sammenhengende synet på musikk og virkelighet, til tross for musikkens dominerende rolle i vår tid. 

Seminar 53. Musikken og den tallmessige orden.

Forelesningen gir oss et augustinsk og luthersk helhetssyn der musikk forstås som en gudgitt, tallmessig og ordnet bevegelse som virker direkte inn på menneskets sjel og former både sinnelag og handlinger. Musikk er aldri nøytral: melodiske og rytmiske bevegelser kan enten lede mennesket mot visdom, orden og det åndelige, eller binde det til det kroppslige, kaotiske og dyriske, noe som også bekreftes av moderne nevrovitenskap og massefenomener.

I kontrast kritiseres moderne kirkelig tenkning, særlig pietistisk og reformert påvirkning, for å ha fragmentert virkeligheten i et «åndelig» og et «verdslig» område, og dermed gjort musikk og kultur til et angivelig nøytralt smaksspørsmål. Dette bryter med Augustins, Luthers og Paulus’ forståelse av et sammenholdt kristent verdensbilde der Gud virker i og gjennom alt som er sant, godt, skjønt og rett. Avslutningsvis understrekes at det «ene nødvendige» ikke opphever livets mangfold, men er sentrum i en helhetlig kristen livsvandring der også musikk, kunst og sansning inngår som midler Gud bruker for å bevare sine barn på veien mot visdom. 

Seminar 54. Musikk som redskap i opprøret mot ekteskapet og kjønnspolariteten.

Forelesningen fører frem argumenter for at ekteskapet er en guddommelig ordning forankret i skapelsen, med to konstituerende elementer: livslangt bofellesskap mellom mann og kvinne og seksuell forening innenfor denne rammen, basert på den skapte kjønnspolariteten. Det hevdes at etterkrigstidens sekularisering, særlig gjennom moderne musikk- og underholdningskultur, først undergravde ekteskapet ved å løsrive seksualiteten fra ekteskapet og normalisere samboerskap.

Videre beskrives en utvikling der angrepet nå retter seg mot selve forutsetningen for ekteskapet, nemlig biologisk kjønn og kjønnspolaritet, gjennom en ideologi som setter subjektiv kjønnsidentitet over kroppslig virkelighet. Denne normoppløsningen forstås som kulminasjonen av seksuell frigjøring og et uttrykk for et moderne hedenskap som bryter forbindelsen mellom virkelighet, kropp og sannhet. Resultatet fremstilles som en dyptgripende antropologisk og åndelig krise for både individ og samfunn. 

Seminar 55. Det moderne massemedias makt.

I denne forelesningen argumenteres det for at dagens krise knyttet til kjønn, identitet og menneskesyn må forstås som resultatet av en lang historisk og åndelig utvikling der kristen skapelsestro gradvis er blitt erstattet av sekulære og subjektive virkelighetsoppfatninger. Etter sekulariseringens gjennombrudd og tapet av et felles kristent grunnlag oppstod et kulturelt tomrom som etter andre verdenskrig ble fylt av en kroppsfiksert, seksualisert masse- og musikkultur formidlet gjennom moderne medier.

Denne kulturen har, ifølge foredraget, bidratt avgjørende til å løsrive menneskets selvforståelse fra kropp, biologi og sanseerfaring, og lagt grunnlaget for kjønnsideologi og forestillingen om et abstrakt, rent subjektivt menneske. Utviklingen settes i sammenheng med postmoderne skepsis til sansenes vitnesbyrd, med røtter tilbake til antikk filosofi, og forstås som en radikal avvisning av skapelsens orden og Guds rolle. Avslutningsvis hevdes det at bare ved å se disse tendensene samlet – teologisk, kulturhistorisk og filosofisk – kan man forstå hvordan samtiden har havnet der den er i dag. 

Seminar 56. Kierkegaard – tanken og væren.

Dette foredraget følger en linje fra den antikke skeptiske tradisjonen, via Descartes, Hegel og postmodernismen, og argumentert for at bruddet med sansenes vitnesbyrd og en objektiv, skapt virkelighet har lagt grunnlaget for dagens identitets- og kjønnskrise. Skepsisen fremstilles som en tankemessig arv som gjør menneskets indre forestillinger til målestokk for sannhet, noe som også fører til avvisning av kroppens betydning for kjønn og identitet. Videre brukes Kierkegaards analyse av det sanselige og det musikalsk-erotiske til å vise hvordan musikk kan uttrykke og vekke det umiddelbare, ubevisste erotiske, særlig hos barn og unge i puberteten. Moderne musikk- og underholdningskultur beskrives som et hedensk, kroppsfiksert fenomen som seksualiserer barn tidlig, fremmer androgynitet og bidrar til forvirring om kjønn før naturlig modning. Avslutningsvis hevdes det at denne kulturelle påvirkningen sammenfaller med og forbereder dagens kjønnsideologi, som søker å bryte forbindelsen mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet.

Seminar 57. Urettferdighetens forførelse.

I denne forelesningen får vi et sammenhengende teologisk og kulturhistorisk resonnement der Kierkegaards begrep om det demoniske som «angst for det gode» brukes til å forstå både individuell synd, massebevegelser og samtidens åndelige krise, særlig i lys av bibelske tekster om lovløshet, løgn og demonisk forførelse i endetiden. Det hevdes at når mennesker som kjenner det gode, vegrer seg for å tre inn i forholdet til det, mister de frihet og blir del av massefenomener preget av urett, løgn og hat, noe som illustreres historisk gjennom jødenes forhold til Jesus, Paulus’ liv og totalitære bevegelser som nazismen.

Videre settes dette inn i en kirkehistorisk analyse der den reformerte tradisjonen kritiseres for et radikalt brudd med kirkens kontinuitet, særlig gjennom avvisningen av kunst og musikk i gudstjenesten, basert på et skarpt skille mellom det synlige og det åndelige. I kontrast fremstilles den lutherske reformasjonen som en videreføring og renselse av den middelalderske kirke, der Gud virker gjennom ytre midler, og hvor musikken forstås som et skapelsesgode og et reelt middel for formidling av det gode. 

Avslutningsvis antydes det at moderne sekularisering av musikk, kultur og kirkerom kan spores tilbake til reformert tenkning og bidrar til dagens åndelige og kulturelle forvirring.

 

To artikler av Kjell H Grønbeck.

A. Kirken, hedenskapet og musikken. 

 

B. Musikkens tre elementer - melodi, rytme og harmoni.

 

A.

Kjell Grønbeck tar her for seg et emne "som gang på gang har vært oppe til grundig drøfting og behandling i kirken helt fra dens første tid, noe man har gjort ut fra den sterke overbevisning at musikken er et felt som på avgjørende måte angår kirkens indre liv, et felt der man bør være særlig aktpågivende, for trår man feil her, vil det kunne føre til store, ja, forførende skadevirkninger for kirken og de kristne".

"De unge skal og må under enhver omstendighet oppdras i musikk, de skal lære å elske den edle og helsebringende musikken! Det er med andre ord ikke nok bare å advare mot den ødeleggende musikken, man må gi de unge en annen musikk i stedet, lære dem å elske den musikken som er verdt å elske". M. Luther (jfr. Fil. 4,8f).

Djevelens ånd og tidens ånd.

I det danske tidsskriftet Nyt Liv nr. 2/2013 finnes en lengre artikkel av bladets redaktør, Mikkel Vigilius, under overskriften "Djævelens ånd og tidens ånd". Bakgrunnen for artikkelen var at Vigilius hadde sett Morten Henriksens film "Bag Blixens maske" og lest boka med samme tittel. Noe av det som hadde rystet Vigilius ved filmen og boka, var "beskrivelsen af de tanker og idealer, som Karen Blixen levde efter, og som hun gennem sit forfatterskab søgte at utbrede. - Hun vidste, at disse tanker og idealer ville bane vej for djævelens ånd ind i andre menneskers hjerter og liv, og netop det var hendes mål. Det rystende er, at disse idealer er alment utbredte og anerkendte i vores samfund i dag, og der er mange tegn på, at de også er ved at blive utbredt i den kristne menighed. - Det er verd at bemærke, at Blixens dyrkelse av djævelen i ringe grad havde karakter af bønner, ofre og religiøse handlinger. Hun dyrkede ganske enkelt djævelen ved at dyrke sig selv. Hun dyrkede 'denne verdens gud' (2 Kor 4,4), men hun dyrkede ham ved at vende sig mod og dyrke denne verdens liv. Alt handlede for hende om at suge det maksimale ud af livet for sig selv. Hendes livsmål var at realisere sig selv, sit potensiale, sine muligheder, sine lyster, sine drømme. Hun ville skabe sig et navn, få ære af mennesker og få så megen sanselig nydelse ud af livet som muligt. Det var hendes djæveldyrkelse. (...) Hun bruger med forkærlighed navnet 'Lucifer' om djævelen. Grundbetydningen af Lucifer er 'lysbringer'. - Blixens tanke er, at mennesket i møde med Lucifer får lys over den egentlige meningen med sit liv: at leve for sig selv, sit eget navn, sin egen ære, sin egen lyst. (...) Blixen så det som sit eget livs mål at leve helt for Lucifers ånd ved at følge sin egen drift og sin egen natur uden hensyn til hverken mennesker eller Gud. (...) I et brev fra Afrika skriver hun således, at det var en stor fejl, at hun ikke tidligere i sit liv forsøgte at realisere sig selv, og at hun ikke i højere grad havde givet sig hen til mænd: 'Grunden til at jeg ikke gjorde dette, var slet og ret Usselhed og Mangel på Lucifers Storsyn.'" (Nyt Liv 2/2013) - At disse tanker ikke er noe helt eget hos Blixen, fikk Vigilius bekreftet da han leste hvordan Satans Kirke i USA presenterer sin "tro og religion: 'Satanisme handler om at sætte dig selv i centrum for din verden. Du må lære dig selv at kende: Hvad brænder du for, og hvad er dine talenter? Når du ved det, må du målrettet søge at opnå noget på disse områder. Satanisme er naturlig udfoldelse af din egen personlighed.'" (Loc. cit.)

Dette ledet Vigilius til å teste om det er mulig å støte på slike forestillinger i våre dager, og det gjorde han ved å ta for seg og gjøre undersøkelser omkring noen av de artister/"sangstjerner" - han valgte fra MTV's liste de 10 mest populære sangere i 2011 - som det i vår tid er mest blest om, artister som har stor suksess og gjør veldig inntrykk på mennesker i kraft av det de personlig har oppnådd, ja, som er idoler og forbilder for og blir dyrket av millioner av mennesker rundt om i verden. Og de funn han da gjorde, var åpenbart svært rystende for ham og nok langt mer dramatiske enn det han hadde regnet med på forhånd. "Det store flertal af sangerne hylder i deres udtalelser og sangtekster egoisme, nydelsessygen og jagten på berømmelse, sex, magt, penge og ære. (...) Den ene sanger efter den anden bekendte, at de tilhørte og tjente onde ånder, der virkede igennem dem, gav dem deres evner og havde løftet dem til berømmelsens tinde. Deres vej til topps var banet af djævelen og hans ånder. At åbne sig for disse åndsmakter var vejen til succes." (Loc. cit.) Med andre ord oppdaget Vigilius fenomener, realiteter, holdninger og erfaringer, ja, en demonisk virkelighet, som for oss fremfor alt er kjent fra hedenskapet, og det han avdekker og skildrer, fremstår dermed nærmest som en ny og moderne utgave av dette gamle hedenskap.

Det som for Vigilius er særlig foruroligende, er at disse artister og sangstjerner også blir lyttet på av og er idoler for kristne ungdommer, som derved kommer under innflytelse av den åndsmakt som formidles gjennom denne musikken. Og årsaken til dette ligger ifølge Vigilius i at det er vokst opp en generasjon unge kristne som ikke har fått noen form for veiledning om hvordan de skal forholde seg til slik musikk, noe som gjør dem til lette offer for denne musikken og dens innflytelse. - Nå er det selvfølgelig det å si, at disse unge er vokst opp i kristne sammenhenger der de klart og tydelig er blitt opplært i at det ikke er noen forskjell på verdslig og kristen musikk, og at det ikke er noen musikk i seg selv som er formidler av noe åndelig. Derfor er det i dag i praksis ingen forskjell på den musikk som lyder i kristne forsamlinger og i verdslig sammenheng og underholdningsbransjen. Og det er intet i Vigilius' artikkel som tyder på at han har betenkeligheter ved dette faktum. Han skriver: "Hvilke former for verdslig musik lytter vore børn til? Hvilke budskaper prædikes der for dem? Hvilken ånd påvirkes de af? Det er ganske enkelt rystende at komme i nærkontakt med, hvad vor tids sangstjerner synger, siger og gjør, og hvad de herigjennem formidler til hjertene hos vor tids børn og unge - langt ind i den kristne menighed." (Loc. cit.) Men jeg kan ikke finne noe i Vigilius artikkel som antyder at han ser noen sammenheng mellom dette rystende og selve den musikken som formidler det rystende. Umiddelbart etterpå skriver han nemlig: "Der er forskel på sangstjernene. Det er muligt at finde ikke-kristne sangere med sunde budskaper. Men det er sjældent dem, som når toppen." (Loc. cit.) Vi må forutsette at artistene med det Vigilius karakteriserer som "sunde budskaper", benytter seg av samme slags musikk som de som formidler de nedbrytelige budskapene, ellers ville jo hele sammenlikningen bli meningsløs. Og en merker vel også den underliggende tanke at når sangeren er kristen, er budskapet selvfølgelig sunt og positivt. Med andre ord må det vel bety at musikken i seg selv er uten betydning for budskapet, det er alt annet enn musikken, f.eks. tekst, sceneopptreden, klesdrakt osv. som formidler et budskap.

I og med at det ikke fins antydninger om det i artikkelen, er det usikkert om -eventuelt i hvilken grad - Vigilius er klar over at han her faktisk behandler - eller iallfall tangerer - et emne og fenomener som gang på gang har vært oppe til grundig drøfting og behandling i kirken helt fra dens første tid, noe man har gjort ut fra den sterke overbevisning at musikken er et felt som på avgjørende måte angår kirkens indre liv, et felt der man bør være særlig aktpågiven, for trår man feil her, vil det kunne føre til store, ja, forførende skadevirkninger for kirken og de kristne.

Oldkirken og hedenskapets musikk.

Vi kjenner til hvordan de første kristne menighetene i Lilleasia og det som i dag er Hellas, var små flokker midt i et hedensk samfunn og omgitt av hedensk kultur, og de fleste menighetslemmene - utenom de relativt få jøder som ble døpt - hadde jo selv sin bakgrunn i dette hedenskap. Derfor går det klart fram av brevene i NT hvordan apostlene legger stor vekt på å veilede menighetene om hvordan de skal forholde seg til dette hedenskapet. I 1.Pet. leser vi at apostelen legger inn over de kristne i Lilleasia - "utlendinger" som han kaller dem - at de ikke "lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje (...) For det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort hedningenes vilje ved å ferdes i skamløshet, lyster, drukkenskap, festing, drikkelag, og i skammelig avgudsdyrkelse. " (1. Pet. 4,3) Man kan vel faktisk med mye rett hevde at dette verset nærmest er NT's definisjon på hva hedenskap er. - Men på den andre siden gir også NT klar veiledning om hvordan de kristne skal forholde seg i den kulturelle situasjon de lever i: "For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd - gi akt på det! Det som dere også har lært og tatt imot og hørt og sett hos meg, gjør det! Og fredens Gud skal være med dere." (Fil. 4,8f)

Nå viste det seg etter hvert at det på en særlig måte ble den hedenske musikken og det som fulgte med den, man måtte rette søkelyset mot i kampen for å unngå at hedenskapet skulle påvirke og få innpass i menighetene. "De tidligste ansatser til polemikk mot hedensk musikkpraksis finner vi hos apologeten Tatian - tidligere retor - i siste halvdel av det annet århundre. Tendensen følges opp med styrke av kirkefedre som Tertullian, Arnobius, Johannes Chrysostomos, Basilius, Ambrosius og Augustin. For det meste sier polemikken mindre om den hedenske musikken i og for seg, enn om den tøylesløse og umoralske livsførsel den hevdes å høre sammen med. - Imidlertid er det hevet over tvil at det dreier seg om musikk med en relativt lang forfallshistorie bak seg, musikk som på denne tid som viktigste kjennetegn hadde utvortes virtuoseri og sanseprirrende instrumentale effekter i tjeneste for et tøylesløst underholdningsliv." (Ove Kr. Sundberg: Musikktenkningens historie II - Middelelalderen og Renessansen) Det er selvfølgelig ikke vanskelig å se at kirkefedrenes advarsel i denne forbindelse er en aktualisering på musikkens område av veiledningen i 1. Pet. 4,3 (jfr. ovenfor).

I sin grunnleggende bok om middelalderens musikkanskuelse og dens grunnlag kommenterer den tyske musikkforsker Hermann Abert kirkefedrenes sterke advarsel mot den hedenske musikken og det tøylesløse underholdningsliv som utfoldet seg sammen med den. "Det var derfor ikke underlig at de kirkens stridsmenn for hvem slike foranstaltninger naturlig nok var den verste vederstyggelighet, samtidig erklærte den dermed forbundne musikk krig på kniven, og holdt frem kirkens egen musikk som det eneste sanne legemiddel for de troende." (Sitert etter ibid.) Og som en ytterligere bekreftelse på at man innen kirken innså det alvor og de farer som var forbundet med musikken, og at man i tillegg tok konsekvensen av det, påla kirkemøtet i Laodikea i 360 de kristne å unngå hedenskapets skadelige og farlige musikk. - Men som vi så av Fil. 4,8, fremholder Paulus at de kristne - for at fredens Gud skal være med dem - skal la sine liv bestemme av alt som er sant, som er ære verd, som er rettferdig og rent osv. Det er derfor helt i tråd med denne formaning at kirkens egen musikk holdes fram som et legemiddel for de troende, dvs. at man dermed viser at man er overbevist om de positive effekter av den edle og rene musikken, den musikken som er verd å elske. Altså: parallelt "med at kampen mot samtidens verdslige musikkpraksis varer ved, vokser det (...) frem en mer positiv holdning til musikken som en av de såkalte frie kunster eller teoretisk disiplin. (...) Apologeten Jusin Martyr (ca. 100 - ca. 165) og aleksandrineren Origenes (ca. 185 - ca. 265) er de første som nevner musikken i et slikt perspektiv." (Ibid.)

Augustin og Boethius.

At man tar musikken alvorlig i oldkirken, er ikke minst Augustins (354 - 430) berømte "Bekjennelser" et slående og gripende bevis på: "Hvor gråt jeg ikke ved å høre dine hymner og sanger, og hvor mektig ble jeg ikke grepet ved å høre de liflige toner fra din syngende menighet. Tonene strømmet inn i mine ører, og samtidig trengte sannheten inn i mitt hjerte. Derved sattes fromme følelser i bevegelse, og mine tårer fløt. Men jeg gledet meg under tårer." (Augustin: Bekjennelser) Han beretter så om hvordan han selv etter å ha levd i troen en god tid "fremdeles blir grepet, ikke av sangen, men av det som blir sunget, når det blir fremført med klare stemmer og passende tone, da innser jeg også den store verdi denne skikken har. Så vakler jeg mellom faren for nytelse og erfaringen om sangens gagnlige virkning." (Ibid.) - Augustin - som er en av de store navn innen musikkrefleksjonen - er altså til overmål klar over musikkens sanselige virkninger, hvordan den kan aktivisere menneskers lyst, og derfor er han uroet for om de sterke emosjoner musikken utløser i ham, kan være uttrykk for farlig kjødelighet, noe vi ser av hans refleksjoner omkring 1. Joh. 2,16: "For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og hovmodig skryt av hva man er og har, er ikke av Faderen, men av verden." For Augustin er altså problemet: når musikken bereder så stor nytelse som han faktisk opplever hos seg selv, kan musikken da være en fare ved at den skaper og fremmer kjødelig lyst i den enkelte troende og i menighetene!?

I sin behandling av oldkirken "fremhever Hermann Abert hvilken betydningsfull rolle musikken kom til å spille i de kamper som utfoldet seg i kirkens første århundrer: 'Musikken ble skueplass for åndskampen. Det ettertrykk som de tidligste kirkefedre la nettopp på musikken, ... viser til fulle hvilken høyviktig rolle tonekunsten spilte i disse omveltningstider.' - De tidligste skrifter gir bare høyst sparsom opplysning om andre kunstarter, sier Abert videre. 'Musikken, derimot, dukker opp igjen og igjen, og den heftige kamp for den "sanne" tonekunst blir for den oppmerksomme betrakter likefrem speilbilde av stridighetene mellom de mangfoldige åndelige og kirkelige strømninger i de dager. Mens altså antikkens musikk allerede for lang tid siden hadde trådt inn i en epoke av utvortes virtuoseri og bare viste sparsomme tegn på egen blomstring, fikk tonekunsten ut fra sin stilling innenfor den kristne kirke nye oppgaver, oppgaver hvis løsning skulle føre den langt ut over oldtidens musikalske ideal.'" (Sundberg: Musikktenkningens historie II)

Ved siden av Augustin var det den kristne filosofen Boethius som kom til å få "avgjørende innflytelse på middelalderens musikkforståelse, som på estetisk tenkning i det store og hele. Alt som hadde med skjønnhet og kunst å gjøre, ble i en viss utstrekning oppfattet og beskrevet i musikalsk farvede termer. Slik kom musikktenkningen til å innvirke på forståelsen av andre kunstarter, i særdeleshet arkitekturen." (Ibid.)

Boethius levde vel hundre år etter Augustin, og i sin bok "De institutione musica" hvor han tar for seg musikkens fundamenter, argumenterer han "for musikkens umiddelbare og dyptgripende innvirkning på menneskelig sjelsliv, en innvirkning som baserer seg på fellesskap i prinsipper ('forbundet ... ifølge naturen.') Synspunktet følges opp i slutten av første kapittel, hvor det heter: 'Det synes hevet over tvil at musikken ifølge naturen er så nært forbundet med oss at vi ikke kan unnslippe den selv om vi skulle ønske det. Av den grunn bør vår ånd sette all kraft inn på å gripe det som slik er gitt oss ifølge naturen.' - Den innledende tese hevder videre et syn på forholdet mellom musikk og sjelskarakter i flukt med den gamle ethoslæres dobbelte aspekt, nemlig at musikken etter sin gehalt kan ha så vel foredlende som fordervende innflytelse på karakteren." (Sundberg: Musikktenkningens historie - Antikken). - Vi skal merke oss hvordan Boethius understreker at vi bør "sette all kraft inn på" å forstå musikken, og det vil i denne sammenheng si: fordi musikken - som vi ikke er i stand til å unngå - har så sterk innvirkning på oss, enten foredlende eller fordervende, må vi gjøre det vi kan for å kunne dømme om hvilken musikk vi bør unngå, og hvilken musikk vi skal gi tilgang til våre ører og sjeler. Ja, så avgjørende er dette etter Boethius oppfatning at han hevder at den egentlige musicus verken er den utøvende eller skapende musiker, "men den som kjenner prinsippene for musikkens kunst, kan redegjøre for dens lover, og derfor er i stand til å vurdere kunstartens konkrete ytringer. Det vurderende aspekt er her særdeles viktig." (Ibid.)

Luther og musikken.

I middelalderen skjer det omfattende og fundamentale endringer i vårt Europa, først og fremst ved at kontinentet går fra å være et hedensk område til å bli et kristent kontinent der samfunn og kultur i stor grad preges av kristendom og kirke. Det betyr bl.a. at Luther fødes inn i og vokser opp under religiøse og kulturelle forhold som er helt annerledes enn oldtidens kristne levde under. På Luthers tid eksisterte det ikke lenger noe kvalifisert hedenskap som kulturfaktor, og dermed burde vel også de problemer oldkirken hadde kjempet med når det gjelder hedenskapets musikk, være tilbakelagt for godt!? - Men det er i beste fall en overfladisk og naiv tanke, for selv om Europa ytre sett var gått fra hedenskap til kristendom, så var ikke det ensbetydende med at djevelen og hans åndehær hadde lagt ned sitt virke i disse områdene, og at muligheten for opprør mot Guds vilje og synd var et tilbakelagt stadium. Nei, fortsatt var den onde og hans følgere i aktivitet, noe som selvfølgelig var merkbart også på musikkens område så vel som i alle forhold ellers i menneskelivet.

Da Luther startet sine studier ved artes-fakultetet ved universitetet i Erfurt i 1501 - han var student der til han i 1505 begynte å studere jus - gjorde han seg raskt bemerket blant sine medstudenter, bl.a. med sine evner innen musikk - han skal ha vært i stand til å traktere tolv forskjellige instrumenter - og med sine kunnskaper innen filosofi, noe som ga ham tilnavnene "musikeren" og "filosofen". "Luther hadde nemlig ikke bare solid praktisk musikkopplæring bak seg fra skoleårene i Mansfelden, Magdeburg og Eisenach. Den grunnleggende universitetsutdannelsen ved artes-fakultetet i Erfurt gav i tillegg innføring i de syv frie kunster, dvs. at han her fikk innblikk i både musikkteori og tradisjonell musikktenkning." (Sundberg: Musikktenkningens historie II)

En helt avgjørende faktor i Luthers reformasjonsvirke var de skrifter han utga, dvs. fra han i 1517 startet med 95 setninger på slottskirkedøra i Wittenberg til han døde i 1546. Musikken er ett av de emner han behandler flere ganger i disse skriftene, og det er helt åpenbart at han er godt kjent med de tanker om musikken som har fulgt kirken fra dens første tid - Augustins skrifter f.eks. var jo særdeles viktige for Luther i årene fram mot den reformatoriske oppdagelse - og det er klare tegn i det Luther skriver om musikk at han også er kjent med musikktenkningen i den greske antikk. "

Jeg elsker musikken, og har ikke behag i svermerne som fordømmer den." Slik uttrykker Luther seg i innledningen til et lite fragment med tittelen "Peri tés mousikés", og denne kjærlighet begrunner han med at musikken er en Guds gave og ikke bare et menneskeverk, den gjør sjelene glade, den jager bort djevelen, og den vekker uskyldig glede. Her merker vi oss sammenfallet med Boethius som hevdet at vi er forbundet med musikken ifølge naturen, mens Luther altså påpeker at musikken, likesom mennesket, er skapt av Gud, dvs. har felles opphav, noe vi også ser av følgende uttalelse: "Om du ser till själva saken, skall du finna att musiken från världens begynnelse finns inlagd i eller sammanvävd ['samskapad'] med hele skapelsen, båda i dess enskildheter och i dess helhet." (Luther: Weimarer Ausgabe bind 50, sitert i svensk oversettelse etter Tobin: Den underbara harmonin - Aspekter på musikens teologi) -

Ellers ser vi at Luther tenker om musikkens positive virkninger helt i tråd med hva kirkefedrene holder fram når det gjelder kirkens egen musikk. Den samme oppfatning finner vi igjen i hovedkilden til Luthers musikkoppfatning, nemlig det omfattende forordet han skrev til Georg Rhaws "Symphoniae iucundae" (En samling av Luthers gudstjenestemusikk utgitt av boktrykkeren og kirkemusikeren Georg Rhaw) I sin systematiske oppbygning består teksten av seks avsnitt, men vi skal kun trekke fram et lite utdrag som er mest relevant i vår sammenheng. Mot slutten av forordet skriver Luther at det er for omfattende å gjøre rede for alle de gode egenskapene ved musikken, for "temaet er for stort til at alle dens velsignelser lar seg beskrive på så liten plass.

Men deg, min kjære unge venn, anbefaler jeg denne edle, helsebringende og gledesspredende skapning, som kan hjelpe deg til å holde styr på følelsene dine og verne dem både mot tåpelige lyster og slett selskap. Dessuten kan du venne deg til å gjenkjenne og lovprise Skaperen i denne skapningen. Og de fordervede sjelene som misbruker denne gave, slik de uanstendige diktere gjør med de usunne kjærlighetsvisene sine, skal du holde deg langt unna. Du kan være viss på at det er djevelen som røsker dem med seg, på tvers av naturen, som med denne gaven utelukkende vil og bør lovprise Gud, giveren. Disse bastardene rapper Guds gave og bruker den til å dyrke Guds fiende, han som fører krig mot naturen og denne deilige kunst." -

Det kunne vært svært mye å kommentere i tilknytning til denne uttalelsen, som man først aner dybden av om man har en viss innsikt i musikktenkningen før Luther, men vi skal bare gripe fatt i et par momenter. Men først er det selvfølgelig fristende å påpeke at de tre siste setningene her faktisk peker på nøyaktig det samme fenomen som Vigilius har skrevet om i forbindelse med sine undersøkelser av de største og mest dyrkede sangstjernen innen populærkulturen i 2011 (jfr. ovenfor), men vi skal også merke oss: Luther skriver om musikken, ikke alle andre fenomener som ellers kan knyttes til musikken, dvs. tekst, sceneopptreden, klesdrakt osv.

Første delen av dette lutheravsnittet er i stor grad ikke annet enn en utvidet utgave og nærmerer presisering av kirkefedrenes positive anbefaling av kirkens egen musikk som det eneste sanne "legemiddel" for de troende, noe Luther uttrykker med begrepet "helsebringende". Men hva så med kirkefedrenes sterke advarsel mot hedenskapets skadelige musikk? Sier Luther noe om det? - Som vi har nevnt, eksisterte det ikke lenger noe kvalifisert hedenskap på Luthers tid, men - som vi også har nevnt - betydde ikke det at djevelen og hans ondskapens åndehær var satt ut av spill på Luthers tid, noe som har sine konsekvenser også på musikkens område. Det ser vi bl.a. tydelig av Luthers uttalelse her. Han skriver om "fordervede (et begrep vi har støtt på flere ganger tidligere i forbindelse med den nedbrytende musikken) sjeler" som misbruker denne naturens og kunstens herlige gave", dvs. musikken, og det skjer ved at "djevelen røsker dem med seg på tvers av naturen" slik at de misbruker musikkens gave i strid med, ja, opprør mot det denne gave er gitt til. Og det store alvor: de bruker denne gaven til å dyrke Guds fiende! Og det bør ikke være tvil om hvem han er!

Det er verd å merke seg hvordan Luther i dette avsnittet særlig henvender seg til ungdommen, han skriver jo "kjære unge venn", og anbefaler altså ungdommen å lytte på "den edle, helsebringende og gledesspredende" musikken, for den kan hjelpe dem til å holde styr på følelsene sine og verne dem mot tåpelige lyster. Og en ting til: slik unngår de "slett selskap", for i slikt selskap er det alt annet enn den edle musikken som lyder, dvs. akkurat som i våre dager. Og Luther forklarer så hvorfor man skal holde seg borte fra den musikken som lyder i slikt selskap. Det er nemlig noen som misbruker musikken på samme måten som "uanstendige diktere gjør med de usunne kjærlighetsvisene sine". Disse uanstendige dikterne "rapper" Guds gave, språket, til å formidle "usunne kjærlighetsviser", åpenbart viser med erotisk, seksualisert innhold. Akkurat det samme gjør de musikerne Luther her sikter til, de bruker Guds gave, musikken, til å skape og formidle musikk som har den samme erotiske og seksualiserte virkning - et fenomen som er svært godt kjent fra hele musikkhistorien - med forfall, løssluppenhet og utskeielser som resultat, dvs. akkurat det kirkefedrene så som det klare resultat av "hedenskapets musikk" i oldkirken, og som de derfor advarte mot på det sterkeste, altså på samme måten som Luther her. Og vi har allerede fremhevet det som er det store alvor i dette: å skape og formidle slik musikk er altså det samme som å dyrke djevelen (slik sangstjernene fra 2011 faktisk innrømmer at de gjør).

I fragmentet "Peri tés mousikés" (jfr. ovenfor) gir Luther som en av grunnene til at han elsker musikken, at den jager bort djevelen. Det bør være åpenbart for alle at dette må være en helt annen slags musikk enn den de fordervede sjelene bruker til å "dyrke Guds fiende"! Med andre ord kan det overhodet ikke være minste tvil om at Luther - i tråd med en lang kirkelige tradisjon - er overbevist om at det fins to slags musikk som er totalt vesensforskjellige, kirkens egen musikk og hedenskapets musikk, foredlende og fordervende musikk. Den første kategori er ifølge Luther - også det i tråd med den kirkelige tradisjon - en Guds helsebringende gave til menneskene - hans nest største gave til menneskene nest etter evangeliet, som Luther sier et annet sted - en gave av en slik karakter at vi kan gjenkjenne Skaperen i den og bruke den til å lovprise Ham. Den andre kategorien musikk er en fordervende musikk, hedenskapets musikk, som leder mennesker ut i utskeielser og forfall, og ved å skape og formidle slik musikk, dyrker musikerne djevelen, og de drar mennesker som gir denne musikken tilgang til øre og sinn, med seg inn i sin djeveldyrkelse. Og jeg gjentar: Luther taler her om musikk!! Om musikk det selvfølgelig ikke på noen måte lar seg forsvare å anvende i kristelig sammenheng, ja, som enhver kristen bør holde seg unna i alle sammenhenger!

I hvilken grad Luther i forordet til "Symphoniae iucundae" bevisst knytter an til en berømt uttalelse av Platon, er selvfølgelig umulig å vite, men det er ikke usannsynlig at "filosofen" Luther kjente følgende utsagn i og med at ordlyden er svært lik: "Derfor spiller, Glaukon, musikken den største rolle ved oppdragelsen, fordi rytme og harmoni trenger dypest inn i sjelen, griper den kraftigst, bringer skjønnhet og gjør det menneske som får høre den skjønne musikk, edelt - er musikken heslig, er resultatet det motsatte." (Platon: Staten, norsk utg. v. Mørland)

Innledningsvis så vi hvordan Vigilius pekte på at den kristne forsamling har sviktet når det gjelder å veilede og oppdra de unge i deres forholdet til den musikk som tidens mest populære og dyrkede artister og sangstjerner formidler. I den forbindelse kan det være interessant å se hva Luther skriver nettopp om dette emnet. I 1524 - altså svært tidlig i reformasjonstida - ga den lutherske urkantor og Luthers nære venn og medarbeider, Johan Walter, ut "Geistliches Gesangbüchlein" ("Liten åndelig sangbok"), og i forordet til boka skriver Luther: "At det er godt og gudvelbehagelig å synge åndelige sanger, er ingen hemmelighet for noen kristen, vil jeg tro. ... Derfor har jeg også, sammen med et par andre, samlet noen åndelige sanger for å få gjort en opptakt og få gitt andre som kan gjøre det bedre, et puff. Dette for å fremme og sette evangeliet, som nå av Guds nåde er oppreist igjen, i omløp, så vi også, i likhet det med Moses gjør i sangen sin i 2 Mos 15 (v. 2), skal rose oss av at Kristus er vår lovsang ... Når de er arrangert for fire stemmer, er grunnen ingen annen enn den at jeg gjerne så at ungdommen, som jo under enhver omstendighet skal og må oppdras i musikk og andre skikkelige kunstarter, kunne ha noe som gjorde det mulig å kvitte seg med uanstendige viser og verdslige sanger og lære seg noe helsebringende i stedet. Da kunne de få det gode inn med lyst, slik det passer for unge mennesker. Dessuten deler jeg ikke den oppfatning at alle kunstarter burde slås til jorden av evangeliet og gå til grunne, slik enkelte overåndelige hevder. Nei, jeg skulle gjerne se alle kunstarter, og ganske særlig musikken, i tjeneste for ham som har gitt oss dem og skapt dem." (Martin Luther: Verker i utvalg, V, - uthev. foretatt av undertegnede.) - Hvordan skal man altså - ifølge Luther - hindre de unge fra å bli fanget inn av den verdslige, uanstendige musikken? - De unge skal og må under enhver omstendighet oppdras i musikk, de skal lære å elske den edle og helsebringende musikken! Det er med andre ord ikke nok bare å advare mot den ødeleggende musikken, man må gi de unge en annen musikk i stedet, lære dem å elske den musikken som er verdt å elske (jfr. Fil. 4,8f).

Bach

Hermann Abert skrev (jfr. ovenfor) i forbindelse med sin behandling av oldkirken at tonekunsten ut fra sin stilling etter hvert skulle få nye oppgaver "innenfor den kristne kirke, oppgaver som skulle føre langt ut over oldtidens musikalske ideal." Og dette er en utvikling som topper seg - en topp som aldri noen før eller siden har kunnet nå, verken i eller utenfor kirken - i en mann som hadde sine røtter dypt plassert i luthersk jordbunn, der han også hentet den livgivende inspirasjon til alt sitt kunstneriske skapervirke. Han er født i den samme vesle byen Martin Luthers foreldre stammer fra, byen der Martin Luther gikk på latinskole, og på borgen - Wartburg - på høyden over byen satt Martin Luther i skjul i ti måneder - ti av ukene brukte han til å oversette Det nye testamente til tysk - etter at han var blitt lyst fredløs av riksdagen i Worms i 1521.

Vår mann, Johann Sebastian Bach, ble født i Eisenach hundre og sekstifire år etter at Luther satt på Wartburg, og Bach skulle altså skape kirkemusikk (men også musikk til verdslig, men ikke "ukristelig" bruk) på et nivå ingen av kirkens menn, selv ikke en musikalsk mann som Luther, kunne ha den ringeste forestilling om. Men ett er klart: Han virkeliggjør alle Luthers tanker om hva den store kirkemusikken kan utrette. Men Bach tar aldri æren for sin musikk. Øverst på notepapiret til ethvert nytt verk skrev han: JJ, Juva Jesu, Jesu hjelp! Med andre ord: Uten hjelp fra Jesus, er jeg, Johann Sebastian Bach, ikke i stand til å gjøre noe, for av meg selv har jeg intet å bringe. - Og nederst på siste noteark når verket var fullført: SDG - Soli Deo Gloria - Gud alene æren, noe som selvfølgelig betyr at Bach vil ære Gud med sitt verk, men først og fremst betyr det: Når dette verk nå er fullført, skyldes det ikke meg, Johann Sebastian Bach, jeg var bare det lydige redskap i hans hånd som er opphavet til verket, Han som skal ha æren for at dette verket nå er blitt til. -

Og helt i pakt med sin åndelige far, Luther, tenker også Bach om musikken: "Generalbassen er det mest fullkomne fundament for musikken (...) hvormed den gir en klingende harmoni til Guds ære og tillatelig forlystelse i sinnet, og skal som all annen musikk kun ha som mål å være Gud til ære og til rekreasjon for menneskesinnet. Hvor dette ikke blir tatt i akt, der har vi ikke med egentlig musikk å gjøre, men derimot med djevelsk skrik og skrål." - Det er selvfølgelig nærmest overflødig å peke på at vi her har å gjøre med et nytt eksempel på en uttalelse som faller helt sammen med de vi tidligere har sett i den lange kirkelige tradisjon. Men bare for å nevne et par forhold: For det første er det tydelig at Bach ved å gjøre generalbassen til "det mest fullkomne fundament for musikken", vil slå fast at musikken og den musikalske harmoni ikke er en menneskelig oppfinnelse, men har sitt opphav i Gud selv. - Og så ser vi at også Bach opererer med to kategorier musikk, ja, han hevder faktisk at den ene kategori ikke er "egentlig musikk" i det hele tatt. På den ene siden har vi den musikk som er til Guds ære, og som sådan er den tillatt/lovlig musikk til "forlystelse i sinnet" - eller som Luther skrev: "gledesspredende musikk", musikk "som utelukkende vil og bør lovprise Gud, giveren" - musikk som dermed samtidig er til menneskesinnets rekreasjon, og da bør vi ta med i betraktning at rekreasjon, dvs. gjenskape, i denne kontekst skal ses i relasjon til den tilstand mennesketsinnet var skapt med fra begynnelsen, hvilket sier noe om hvor store positive virkninger Bach tillegger denne musikken. Denne oppfatning er også i pakt med en lang kirkelig tradisjon. - På den andre siden har vi "djevelsk skrik og skrål", og når Bach sier djevelsk, mener han djevelsk. Med andre ord sier Bach akkurat det samme som Luther om denne musikken - den som ifølge Bach altså ikke er egentlig musikk - siden det å lage og formidle slik musikk er å bruke den musikkens gave og mulighet Gud har lagt ned i skaperverket, i strid med og på tvers av det den er skapt til, på tvers av dens natur!

En stor danske.

En stor danske - kanskje den største noensinne? - som var godt kjent med Luthers skrifter, gjør den samme parallellføring mellom språket og musikken som vi ovenfor har sett hos Luther. I "Enten-Eller I" skriver nemlig Søren Kierkegaard under pseudonymet Victor Eremita - Eremita hevder dessuten at han ikke er forfatter av boka, han bare utgir noen papirer av to ukjente opphavsmen, forfatter A og B, og disse papirer har så Eremita funnet i et hemmelig rom i et gammelt skrivebord. Vi velger likevel å holde fast på det vi startet med at Søren Kierkegaard skriver i "Enten-Eller I":

"At Ordet kan forvirre Gemytterne ligesaavel som Musik, naar den misbruges, vil vist alle opvakte Sekter indrømme. (...) Deraf følger ingenlunde, at man behøver at anse den som Djævelens Værk, selv om vor Tid skulde frembyde mange rædsomme Beviser paa den dæmoniske Magt, hvormed Musikken kan gribe et Individ, og dette Individ igjen spænde og fange Mængden, især af Fruentimmer, i Angstens forføreriske Snarer, med hele vellystens pirrende Magt. Deraf følger ingenlunde, at man behøver at anse den for Djævelens Værk, selv om man med en vis hemmelig Gru bemærker, at denne Kunst fremfor nogen anden Kunst paa en forfærdelig Maade ofte opriver sine Dyrkere, et Phænomen som, besynderligt nok, synes at være undgaaet Pschykologernes og Mængdens Opmærksomhed". (Enten-Eller I - Alle de følgende Kierkegaardsitater er hentet fra Enten-Eller I hvis det ikke angis noe annet.)

Bakgrunnen for denne kommentaren er at Kierkegaard har lest hvordan en "Presbyterianer" nærmest forkaster musikken som et djevelens verk. En presbyterianer er en som tilhører den reformerte kirke, dvs. den kirke som vokste fram i kjølvannet av reformatorene Zwingli og Calvin. Begge disse to - i likhet med dem i den lutherske reformasjon Luther kalte "svermere" - avviste bruk av musikk i gudstjenesten (Calvin gikk forresten etter en tid med på å tillate enstemmig menighetssang av bibeltekster.) fordi de mente den gikk i veien for og tok bort konsentrasjonen om Ordet, og noen av dem gikk altså så langt at de kalte musikken et "Djævelens Værk", slik Kierkegaard skriver. Vi har altså hos disse med en oppfatning av musikken å gjøre som er stikk imot Luthers overbevisning om musikken som en Guds skapning og gave.

Men det vi skal rette oppmerksomheten mot, er for det første hvordan Kierkegaard skildrer virkninger av musikk - "naar den misbruges" - så man skulle tro det var vår tid han skriver om, skildringer som i hovedtrekkene faller sammen med de advarsler mot "hedenskapets musikk" som vi kjenner allerede fra oldkirken, men som også har svært mye til felles med skildringene av de sangstjerner Vigilius tar for seg. Ifølge Kierkegaard kan musikken, når den misbrukes, forvirre "Gemytterne", den kan gripe enkeltindivider med demonisk makt, slik at disse individer ved hjelp av sin musikk tenner "vellystens pirrende Magt" i mennesker, og ved det fanger "Mængden" i "Angstens forføreriske Snarer", og den kan - som ingen annen kunst - ofte på forferdelig måte opprive sine "Dyrkere" - i vår tid: idoldyrkere - slik at det er en "Gru" å legge merke til det. - Men på tross av dette avviser altså Kierkegaard at musikken som fenomen, som skapning, er djevelens verk, men den blir altså et djevelens verk når den misbrukes, realiseres i opprør mot det den er skapt til, dvs. slik det skjer med alle Guds skapergoder som misbrukes. Men for å gjenta: det er musikken det her siktes til, ikke alt mulig annet som kan ledsage musikken!

Dette avsnittet er hentet fra andre del av "Enten-Eller I", dvs. den delen som bærer tittelen: "De umiddelbare erotiske stadier eller det Musicalsk-Erotiske", og Kierkegaard presenterer selv sitt anliggende på denne måten: "Det, denne Undersøgelse har sat sig som Opgave, er at vise Betydningen av det Musicalsk-Erotiske". Det er altså det sanselige, det erotiske som umiddelbar, dvs. ubevisst, kraft i mennesket som her gjøres til tema. Det som er klart for Kierkegaard, er at det er kristendommen som har bevisstgjort mennesket om, "Sat", det sanselige, det kjødelige, som prinsipp, som en egen realitet i mennesket, og dermed også "Sat" det sanselig erotiske som prinsipp. "Tænker jeg mig nu det Sandselig-Erotiske som Princip, som Kraft, som Rige, bestemmet af Aand, det vil sige saaledes bestemmet, at Aanden udelukker det, tænker jeg mig dette consentreret i et eneste Individ, saa har jeg Begrebet af sandselig erotisk Genialitet." Med andre ord vil altså Kierkegaard ta for seg det sanselig-erotiske ved å belyse det i ett individ, og det gjør Kierkegaard for det første fordi han er av den oppfatning at det er en parallellitet mellom det som skjer i enkeltindivider og i verdenshistorien, og for det andre fordi han da kan velge et individ hvor dette sanselig-erotiske i særlig utpreget grad er til stede - det han kaller "erotisk Genialitet" - og som derfor på en klargjørende måte tydeliggjør betydningen av dette i menneskelivet og viser det - åndelig bestemt - som det ånden utelukker, dvs. som opprør mot kristendommen. Til dette velger Kierkegaard å ta for seg Don Juan-skikkelsen, og fremfor alt slik vi møter ham i Mozarts opera "Don Giovanni".

"Spliden mellem Kjødet og Aanden, som Christendommen har bragt ind i Verden, maatte Middelalderen gjøre til Gjenstand for sin Betragtning, og til den Ende gjøre de stridende Kræfter hver for sig til en Anskuelsens Gjenstand. Don Juan er nu, om jeg saa tør sige, Kjødets Incarnation eller Kjødets beaandelse af Kjødets egen Aand." Don Juan er altså ifølge Kierkegaard en særdeles tydelig og avslørende representant som anskueliggjør, "en Anskuelsens Gjenstand" for, det kjødelige. - Først da kløften mellom det kjødelige og åndelige i senmiddelalderen ble dyp nok, "først da kom Don Juan tilsyne, som det Sandselige, der paa Liv og Død er Aanden imod." - Det er kanskje i den forbindelse allerede her på sin plass å peke på den store likhet, parallelliteten, mellom den Don Juan Kierkegaard presenterer for oss og den Karen Blixen Vigilius lar oss bli kjent med. Begge to er vel utpregede og sterke representanter som levendegjør det Augustin karakteriserer med uttrykket "incurvatus in se" ("innkrøket i seg selv"), et uttrykk Luther så overtok og anvendte i sin romerbrevskommentar.

"Det Musicalsk-Erotiske"

"Fordrer nu denne sandselig erotiske Genialitet i al sin Umiddelbarhed et Udtryk, saa spørges, hvilket Medium egner sig dertil. Det der her især maa fastholdes, er, at den fordres udtrykt og fremstillet i sin Umiddelbarhed. I sin Middelbarhed og Reflecteerethed falder den ind under Sproget og kommer til at ligge under ethiske bestemmelser. I sin Umiddelbarhed kan den kun udtrykkes i Musik." - Når det er det erotiske i sin umiddelbarhet, i sin ubevissthet som skal fremstilles, er musikken middelet som kan uttrykke dette. Språket med sin rasjonelle henvendelse til vår refleksjon, vår bevisste ettertanke, kommer her til kort siden det erotiske da ikke lenger uttrykkes og formidles som det "umiddelbare", det ubevisste. I det faktum at det er det sanselig-erotiske i sin umiddelbarhed, i sin ubevissthet, musikken uttrykker - slik Kierkegaard så treffende uttrykker det - ligger årsaken til at så mange ikke er i stand til å oppfatte, og derfor avviser og benekter, denne sanselig-erotiske gehalt i og virkning av visse typer musikk - og i all underholdningskulturens afro-amerikanske rytmiske musikk - og heller ikke evner å se sammenhengen mellom denne musikken og de sterkt erotiske og seksualiserte tekster kombinert med påkledning - eller bør man si avkledning? - og sceneopptreden med klare pornografiske allusjoner. Dermed reserverer man "budskapet" til tekster, sceneopptreden og klesdrakt, mens musikken blir en nøytral lydkulisse som ikke formidler noe budskap i seg selv, kun innholdsløse lydbølger man følgelig kan fylle med helt forskjellige budskaper, dvs. slik det i våre dager i utstrakt grad skjer i kristne menigheter og forsamlinger.

"Herved viser Musikken sig i sin fulde Gyldighed, og den viser sig i strengere Forstand som en christelig Kunst, eller rettere som den Kunst, Christendommen sætter, idet den udelukker den fra sig, som Medium for Det Christendommen udelukker fra sig og dermed sætter. Med andre Ord, Musikken er det Dæmoniske. I den erotiske sandselige Genialitet har Musikken sin absolute Gjenstand. Hermed skal naturligviis ingenlunde være sagt at Musikken ikke kan Udtrykke Andet, men dette er dog dens Gjenstand." Ovenfor har vi sett hvordan Kierkegaard slår fast at musikken ikke er et djevelens verk, den kan uttrykke "Andet" enn det sanselig-erotiske, men den lar seg altså realisere slik at den uttrykker dette sanselige som kristendommen utelukker, og det er som "Medium for" dette kristendommen utelukker denne musikken fra seg, for denne musikken er det demoniske. Med andre ord nøyaktig det samme som Luther og Bach slo fast, som de sangstjerner Vigilius tar for seg, er åpenbare bevis for, og som ligger innebakt i oldkirkens uttrykk "hedenskapets musikk"! Nå skal vi merke oss at det ikke er musikken som fenomen Kierkegaard tar for seg her, dvs. musikken i teologisk og filosofisk lys, slik vi tidligere har sett hos f.eks. Luther og Bach; her i "Enten-Eller I" behandles musikk kun som uttrykk for det umiddelbare erotisk-sanselige, nettopp fordi det er visse typer musikk som er det medium som er i stand til å fremstille dette, og derfor også har evne til å egge dette sanselige i mennesker, det naturlige menneske, egge kjødet. Derfor ser vi at de andre sider ved musikken ikke blir behandlet, ikke på annen måte enn at Kierkegaard skriver at musikken også er i stand til å uttrykke "Andet", og at musikken som skapning, som fenomen, ikke er djevelens verk. Men den musikken han her omtaler, er derimot demonisk fordi den er uttrykk for noe kristendommen utelukker, og dét er denne musikken kort og godt fordi noen har misbrukt musikkens gave/skapning til å realisere den i strid med det den er skapt til og i opprør mot Ham som har gitt oss/skapt musikken.

Ellers er jeg av den oppfatning at det nok er dekning for å hevde at dette umiddelbare erotiske er noe som i mest utpreget grad hører pubertet og ungdomsårene til, og at det derfor i særlig grad er de unge den musikken som er et uttrykk for dette, er rette mot, dvs. slik vi så det f.eks. da den afro-amerikanske musikken slo igjennom blant de hvite i USA på 1950-tallet. Den ble jo selve grunnmuren under det som ble kalt ungdomsopprøret, og den førte bl.a. med seg drastiske endringer av seksualmoralen hos ungdommen, "frigjøring av seksualiteten" som man uttrykte det, et fenomen som ethvert standardverk om epoken understreker som en av konsekvensene av denne musikken. Hvis Kierkegaard hadde opplevd dette, tror jeg nok han hadde nikket på hodet og sagt: Hva var det jeg sa for 110 år siden! - Og Luther ville nok ha sagt noe sånt som: Det bør være helt klart av det jeg skrev i 1538 at det nettopp er p.g.a. slike virkninger, jeg anbefalte de unge å sky denne musikken og unngå sosiale sammenhenger der den utfolder seg.

Man kan selvfølgelig ikke mistenke Kierkegaard for å ha hørt den afro-amerikanske rytmiske musikken som - ved hjelp av moderne massemedia - har flommet inn over oss her i Vesten siden midten av forrige århundre, og nå etter hvert ut over hele verden. Men hans beskrivelsen av slik musikk - demonisk musikk - er særdeles treffende: "Sandselig Genialitet er altså Musikkens absolute Gjenstand. Sandselig Genialitet er absolut lyrisk, lyrisk Utålmodighed; den er nemlig aandelig bestemmet og er derfor Kraft, Liv, Bevægelse, bestandig Uro, bestandig Succesion; men denne Uro, denne Succesion beriger det ikke, den bliver bestandig den samme, den utfolder sig ikke, men stormer uafbrudt frem ligesom i eet Aandedrag." - Den sanselige "Genialitet", og den musikk som uttrykker denne genialitet, "stormer uafbrudt frem", men dens bestandige "Uro", bestandige "Succesion", "beriger" ikke livet, for "den utfolder sig ikke", den har nemlig fra én side sett ikke noe å utfolde annet enn hemningsløs erotisk energi ("Det dæmoniske er det Indholdsløse, det Kedsommelige." (Kierkegaard: Begrebet Angest)) Den har bare "ét budskap, én barbarisk seksuel appel (...) simpelt hen ren, rå sex. Rockmusikken kaster sig over børns første spæde sensualitet, kæler for den og støtter den, ikke som en spæd plante, men som det, det hele drejer sig om." (Allan Bloom: The Closing of the American Mind, dansk utg.: Historien om Vestens intellektuelle forfald) Denne musikken har intet forløp og "bliver bestandig den samme", den dyrker øyeblikket, nuet, fraværet av tanke, og vil få oss til å glemme livets alvor! -

"Jeg antager, at det er Menneskets Bestemmelse at more sig", sier forfatteren av Vexeldriften lenger ute i "Enten-Eller I". - Man kommer uvilkårlig i hu: "Amusing ourselves to Death: Public Discourse in the Age of Show Business", tittelen på boka - den ble verdensberømt - daværende professor i media og kommunikasjon ved universitetet i New York, Neil Postman, ga ut i 1985. - I et intervju i 1995 sier han at "amerikanske kulturprodukter er enormt forførende. Hvilket alltid har foresvevet mig som merkeligt, siden de er så substansløse. Jeg slutter aldrig at la mig overraske over hvordan amerikansk populærkultur kan overvelde og hærta andre kulturer med slik suverenitet." - Hva ville Kierkegaard sagt? - Mest sannsynlig: Det er nettopp det som er resultatet av det demoniske, man forføres av det innholdsløse, det substansløse! - Som svar på spørsmålet om det bare er TV som har skylden for språk- og kulturoppløsningen, svarer Postman: "Nei, det er media i almindelighed. Media er aviser, film, magasiner, TV, radio og i aller højeste grad rockmusikk", aldri "før i historien har musik haft den betydning og plads i unges liv, som den har nu." (Urban, nr. 4/1995.) Eller som Bloom uttrykker det: "Dette er de musikkskapte sjelstilstanders tid." (The Closing of the American Mind) -

(Det er kanskje av interesse å vite at allerede 150 år før Postman peker på språkoppløsningen i våre dager, gjorde Kierkegaard opppmerksom på språkoppløsning som en konsekvens av "Opløsningens Tid".) - Og kanskje vi igjen skal minne om hva vi skrev ovenfor: Ifølge Kierkegaard er det en parallellitet mellom det som skjer i et enkeltindivid og det som skjer i verdenshistorien. Don Juan - på samme måten som Karen Blixen - er sanselighetens protest mot kristendommens krav om å underordne det sanselige under det åndelige. Den samme protest formidles og forkynnes med veldig glød og alle tenkelige virkemidler i voldsomt omfang i vår tid av den afro-amerikanske rytmiske musikken og den medfølgende populærkulturen, og via moderne massemedia når dette millioner på millioner av mennesker over hele verden, mennesker som daglig - i sine egne stuer - lytter på, ser på og tar til seg budskapet som denne musikk- og populærkulturen forkynner som livets mening og lykke. Og at budskapet engasjerer og blir mottatt, bevises til fulle av den ufattelige mengde av slik musikk- og underholdningskultur som i dag produseres og konsumeres.

- Forunderlig at så mange mener at denne musikken - selve grunnmuren under, formidleren av og det "bankende hjerte" i populærkulturen - med sin forkynnelse av det sanselige, det kjødelige som det styrende, vurderes som anvendelig i kristen sammenheng.

"Opløsningens Tid"

I en tekst i en av sine notater sammenligner Kierkegaard seg med en passasjer på et seilskip der det går lystig for seg om bord mens det brygger opp til uvær. Han oppdager den farlige hvite prikk i horisonten og prøver forgjeves å advare mot det truende uvær. "Den hvide Prik i Horizonten den er der: det bliver en frygtelig Nat. Men Ingen seer den hvide Prik, eller aner hvad den betyder. Dog nei (dette vilde heller ikke være det Frykteligste), nei, der er En, der seer den og veed hvad den betyder - men det er en Passageer. Han har jo ingen Comando paa Skibet, kan Intet foretage. (...) At der, christeligt, sees den hvide Prik i Horizonten, som betyder: der staar et frygteligt Veier og truer - dette vidste jeg; ak, men jeg er og var jo kun Passageer." (Papirer XI)

Gregor Malantschuk peker på at ingen dypere enn Kierkegaard "har forstaaet, hvorom Menneskehedens fremtidige Strid og Kamp vil komme til at dreje sig. Kierkegaard var sig bevidst, at han indvarslede et Vendepunkt i Menneskets Tanker og Indstilling. Han siger derom, at han har forholdt sig riktigt til 'Svinget, som skulde gjøres, og som bliver Historiens Fremtid'. (...) Kierkegaard var en af de første, der har indset, at hans egen og den kommende Tid var 'Opløsningens Tid,'". (...) Det karakteristiske for 'Opløsningens Tid' er, at i en saadan Tid staar Intet absolut fast. Mennesket har ikke mer en absolut Maalestok, efter hvilken det kan indrette sit Liv, og Troen på evige Værdier afløses af Værdiernes Nivellering. Men uden Tro på noget evigt udeleverer Mennesket sig til Tilintetgjørelsen. - Den aandelige Situation blev forberedt gennem lang Tid. Engang i den første kristne Tid havde Kristendommen efter haarde Kampe med den hedenske Verden skabt Respekt om de evige Værdier, og den havde vist Mennesket Meningen med Livet. Efter denne Tid stod de kristne Sandheder urokkelig fast for Slægterne gennem mange Arhundrer. Men efterhaanden voksede der Tendenser frem, der førte Menneskene bort fra den kristne sandhed og fremmede det moderne Hedenskab." (Indførelse i Søren Kierkegaards Forfatterskab)

"Tungsind var ifølge Søren Kierkegaard et av de fremherskende træk (3/28) ved opløsningens tid. Opløsningens tid var kendetegnet ved, at det evige blev fornægtet. Ifølge Søren Kierkegaard vil det få alvorlige følger for mennesker, idet retningen da er mod det æstetiske og dermed tungsind, som på det psykologiske plan er en advarsel om, at retningen er mod det dæmoniske. Det skræmmende ved opløsningens tid, er at opløsningstendenserne åbner for en dæmonisering af tilværelsen til ubodelig skade for mennesket. Kun det evige kan redde mennesket ud af tungsindets selvdestruktive magt. (Orla Villekjær: Betjent og reformator - om Søren Kierkegaard)

I boka "Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift" sammenlikner Kierkegaard seg selv med "en Edderkop, der i sin skjulte Krog frister det kummerlige Liv siden sidste Reengjøren, medens den i Angest mærker paa sig selv, at der er Uveir i Luften." Det er selvfølgelig umulig å si noe med sikkerhet, men det er vel ikke helt utenkelig at Kierkegaard her faktisk alluderer til Jesu ord i Matteus 12, 43-45: "Når den urene ånd har forlatt et menneske, flakker den om i tørre trakter og leter etter hvilested, men finner det ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg gikk ut av. Når den så kommer dit, finner den det ledig, feid og pyntet. Da går den bort og tar med seg sju andre ånder som er verre enn den selv, og de flytter inn og bor der. Og for det mennesket blir det siste verre enn det første. Slik skal det også gå med denne onde slekt." Vi har tidligere nevnt Kierkegaards overbevisning om at det som skjer i et enkelt individ, skjer helt tilsvarende i verdenshistorien. Og det er vel nettopp det vi ser et eksempel på i denne teksten, der det i utgangspunktet er tale om ett enkelt menneske, men hvor det avsluttets med at slik det gikk dette ene mennesket, skal det ifølge Jesus gå "denne onde slekt". - Med andre ord: I sin tid drev kristendommen hedenskapet, "den urene ånd", ut av Europa, men nå står det europeiske hus "ledig, feiet og pyntet" - det er den prosess, denne "Reengjøren", Kierkegaard inngående skildrer i sine skrifter idet han viser hvordan de verdier, den grunnmur, Europas kristne kultur har vært bygd på, er blitt angrepet og revet bort slik at huset på Kierkegaards tid står "ledig, feiet og pyntet". Og han er selv som en edderkopp som sitter i sitt hjørne og frister et kummerlig liv "siden sidste Reengjøren, medens den i Angest mærker paa sig selv, at det er Uveir i Luften". Kierkegaard vet at den urene ånd vil vende tilbake og ha med seg sju som er verre enn den selv. Det er i sannhet "Uveir i Luften", "det bliver en frygtelig Nat", siden det moderne hedenskap - som med nødvendighet må følge av at man har feid ut de gamle kristne verdier - blir verre enn det gamle. Det er det Søren Kierkegaard kaller "Hedenskaben indenfor Christendommen" (Begrebet Angest), for han "skelner mellem to former for Hedenskab: den, der som f.eks. den græske bevæger sig i retning til ånd, og den, der efter gennem kristendommen at have fået kendskab til, hvad ånd er, går i retning fra ånd. Denne sidste form, som altså kun kan forekomme inden for "Christenheden", vender han sig stærkt polemisk imod. (Malantschuk: Nøglebegreber i Søren Kierkegaards tænkning)

Det moderne hedenskap.

Hvor kommer så det moderne hedenskap fra? - Det er svært gode grunner som taler for at det - likesom Karen Blixens hedenskap - kommer fra Afrika, men med den forskjellen at det moderne hedenskap har kommet veien om USA, og derfra er det i noe modifisert form via massemedia blitt viderebefordret til resten av verden. Ovenfor har vi anvendt begrepet "moderne hedenskap" om de fenomener Vigilius avdekker i tilknytning til tidens mest populære og idoliserte sangstjerner, noe som i praksis vil si at så vidt undertegnede er i stand til å forstå, fremstår den moderne musikk- og underholdningskultur med sin enorme gjennomslagskraft og universelle appell om å hengi seg til lysten og det sanselige - en appell som ikke kjenner kulturelle barrierer - som et voldsomt opprør mot og forkastelse av den tanke som har vært en av de bærende under Europas kristne kultur, nemlig at det sanselige skal være underordnet det åndelige. Dermed virkeliggjør musikk- og underholdningskulturen seg klart som et moderne hedenskap, et hedenskap som i våre dager er blitt daglig, ja, eneste sjeleføde og veileder til lykken og livets mening for store masser over hele verden. At dette fenomen har oppstått innenfor kristenheten, dvs. i USA, faller helt sammen med Kierkegaards "Hedenskaben indenfor Christendommen" og som en overtydelig bekreftelse på den tilhørende bevegelse fra ånd, dvs. "Aandløsheden" (Begrebet Angest).

Det var altså vest for havet at den europeiske kristne kultur, dvs. den som hvite immigranter hadde bragt med seg til USA, for første gang kom i direkte kontakt med det afrikanske hedenskap og den tilhørende kultur som svarte slaver (man antar at ca. 12,5 millioner svarte ble fraktet fra Afrika til USA i løpet av de ca. 250 år slavehandelen varte, dvs. fra tidlig på 1600-tallet til noe etter midten av 1800-tallet) tok med seg til USA. Dermed skulle - vel for første gang - en stor befolkning med basis i Europas kristne kultur eksistere side om side med - dvs. innenfor samme geografiske område som - en annen stor befolkning med en totalt fremmed religion og kultur. Og her har vi bl.a. med to fullstendig forskjellige former for kultus, for gudsdyrkelse, å gjøre. På den ene siden den tradisjonelle kristne gudstjeneste som de hvite hadde tatt med seg fra Europa, og på den andre siden de svartes kultus med sterke innslag av ekstase, noe man hensatte seg i ved dans til intense rytmer, "hot rythm", ofte kombinert med det som innenfor en kristen kontekst ble ansett for drastisk tøylesløshet og utskeielser av seksuell art. Det ble riktignok gjort en viss innsats av de hvite slaveeierne på å hindre og forby de svartes kultiske fester - "fjerne gorillaen og tropeatmosfæren" som man uttrykte det - noe som bl.a. resulterte i at i flere områder i sørstatene byttet de svarte ut navnene på sine guder og erstattet dem med kjente navn fra kristendommen mens de beholdt hovedtrekkene i sin kultus. Det har vært påpekt at ikke i noen annen sammenheng har de afrikanske kultiske tradisjonene blitt så godt bevart som i den ekstatiske kristendomsform som ble utviklet i de svarte baptistiske kirkene i det sørlige USA.

Andre sider ved de svartes kultur blandet ikke de hvite seg borti, og slik oppstod det en musikalsk blandingsform, blues (en musikk som også ble anvendt i kirkene, men da under navnet gospel) av møtet mellom de hvites musikk og den musikk de svarte hadde med seg fra Afrika. Når bluesen er så sentral, skyldes det at i den ligger kilden og opphavet til all senere utvikling innen den afro-amerikanske musikken, dvs. enten den kalles jazz, pop, beat, rock, rythm and blues, gospel, hip-hop eller hva som helst. Til å begynne med var dette musikk av svarte for svarte, og den ble møtt med sterk og klar avvisning i det hvite USA siden musikken ble sett på som ytterst uanstendig. Og vi skal merke oss at det ikke bare var musikken de hvite oppfattet som uanstendig, for artistene hadde i tillegg en sceneopptreden som var særdeles utfordrende, og som hemningsløst og åpenbart spilte på sex, noe som ytterligere forsterket det uanstendige og tøylesløse preget ved denne kulturen.

Etter at slaveriet var avviklet, utviklet det seg en svart underholdningsindustri i de svarte ghettoene i de store byene i USA, i sør først, men etter hvert også i nord, vest og øst. Og i denne industrien spilte den afro-amerikanske musikken en helt sentral rolle. Meget illustrerende for hva slags underholdningsindustri det dreide seg om, er hva jazzmusikeren Mezz Mezzrow, sønn av russisk-jødiske immigranter, forteller om sin karriere fra han lærte å spille saxofon i Chicago i 1915: "MUSIKUNDERVISNING? Hvor vil du hen, mand? Jeg lærte at spille sax i Pontiac ungdomsfængsel. Jeg tog min grundskoleundervisning i tre fængsler og en masse billiardsalonger, blev student fra en stribe marihuana-huler og arbejdede mig frem til doktorgraden i flere horehuse og smugkroer og dansesale, end politiet tillader. Jeg er stadig vild med den musik, jeg kom på sporet af i ungdomsfængselet; den har for mig været ABC'en og Katekismus'en og Bibelen slået sammen. Til trods for fængsel og marhiuana og opium og drøje tider har jeg endnu ingen rifter i betrækket. I dag har jeg venner hele verden over, fra Lennox Avenue og Sugar Hill til Java og Sydhavsøerne. Engang sneg jeg mig af sted på skyggesiden, men nu er jeg kommet over i solen. Jeg kan stadig væk få hele huset til at swinge, når jeg tager fat på hornet, og det er en dejlig fornemmelse." (Mezz Mezzrow og Bernard Wolfe: Really the Blues - dansk utg. Min aske til de sorte)

Fremover mot midten av 1900-tallet ble spørsmålet: Hvilken hvit artist ville bli den første til å våge ta i bruk den svarte musikken? For som plateprodusenten Sam Phillips gjorde oppmerksom på: "Skulle noen introdusere rythm and blues på det hvite markedet, måtte det bli en hvit artist." Og det skjer midt på 1950-tallet med artister som Elvis Presley og Jerry Lee Lewis, og de stod ikke noe tilbake for de svarte artistene når det gjelder bruk av heftige musikalske virkemidler og utfordrende sceneopptreden. - Og som nevnt: dette er ikke noe ukjent fenomen i musikkhistorien, for allerede Platon påpekte for nesten 2500 år siden at "sømmelig og usømmelig opptreden følger med henholdsvis god og dårlig rytme"(Staten). - Dermed var veien banet for den afro-amerikanske rytmiske musikken og den medfølgende kulturen inn blant hvite ungdommer i USA. Samtidig vokste moderne massemedier frem hvor man nokså hemningsløst markedsførte og opplyste om disse artistene - de var raskt blitt idoler og forbilder for en stor mengde unge - både deres musikk og deres utagerende livsstil med rus og alle slags utsvevelser. Slik fremstod den afro-amerikanske musikk- og underholdningskulturen mer og mer som et opprør mot og et alternativ til de normer den hvite kristne kultur bygde på og representerte. Vi fikk altså det som på 1960-tallet ble kalt ungdomsopprørert, og som nettopp handlet om å gjøre opprør mot og frigjøre seg fra foreldregenerasjonens kristne normer og tenkesett. Og i dag er vi allerede inne i den tredje generasjon unge som henter storparten av sin "åndelige føde", sitt tenkesett og sine idealer fra denne musikken og den kultur den henger sammen med. Og slik vi har påpekt ovenfor: Via moderne massemedia er dette blitt et universelt fenomen med enorm appell og gjennomslagskraft - og påvirkningskraft, ikke minst på de unge!

En av Platons tekster som sannsynligvis flere av kirkefedrene - dvs. de som for mer enn 1800 år siden begynte å advare de troende mot "hedenskapets musikk" - kjente til og var inspirert av, sier noe om den påvirkningskraft han tilla musikken:

"Det er altså her, på musikkens område, at vokterne bør bygge sitt vakttårn. Ja, lovløsheten trenger seg lett ubemerket inn på dette område. Som for spøk og tilsynelatende uten å medføre noe ondt. (...) Ja, den gjør ikke annet enn litt etter litt å slå rot og i stillhet å virke på karakter og livsvaner, derpå virker den mer åpenlyst videre (...) og går med stor frekkhet løs på lover og statsforfatninger, inntil den til slutt har ødelagt alt" (Staten).

På musikkens område er menneskene altså ifølge Platon ikke oppmerksomme, verken på hva musikken formidler eller hva den virker i deres sinn, tanke og følelser, i deres ånd. Den virker nemlig dypt, dypt inne i oss, eller som Øivind Andersen sier: "Det er åndsmakt i musikken, og den virker så meget sterkere, fordi den virker i det ukontrollerte området av vårt sjeleliv." (Livets brød) -

Dypt inne i mennesker gjør den moderne pop- og rockemusikken sin virkning ved å åpne opp og forberede menneskers sinn og hjerte for de andre hedenske fenomener som følger i musikkens spor. Det moderne hedenskap ytret seg altså først musikalsk - dvs. i den afro-amerikanske rytmiske musikken - og denne musikken har så gått foran og beredt den jordbunn der det moderne hedenskaps frukter i dag vokser i et voldsomt omfang - bl.a. slik Vigilius skildrer i sin artikkel i Nyt Liv 2/2013 - frukter som omgir oss i samfunnet hver dag bl.a. ved at kristne normer, kristent tenkesett og kristen kultur nærmest er i ferd med å forsvinne og gradvis erstattes av livsmønstre, kultur og folkeliv bestemt av det sanselige, av menneskers lyster og behov, slik at dette etter hvert med store skritt er på vei til å bli normaltilstanden blant menneskene i det gamle, kristne Europa, og ved at det nye gis bredere og bredere plass i massemedia og i stadig mer outrert form forkynnes som det eneste saliggjørende.

Noe av det som sjokkerte Kierkegaard mest da han så sterkt han kunne, påpekte oppløsningstendensene i sin samtid, var i hvor liten grad kirken maktet å være en motkraft mot de oppløsende kreftene ja, faktisk stilte kirken seg i mye på disse kreftenes side, så det er ikke underlig at Kierkegaard lar pseudonymet Vigilius Haufniensis allerede i 1844 uttale: "det Dæmoniske har et langt større Omfang end almindeligt antages" (Begrebet Angest). Og vi skal merke oss at Kierkegaard - slik det også her kommer til uttrykk - ser helt tydelig hvilke krefter det er som står bak det moderne hedenskapet, at vi har med utrolig sterke og forførende krefter å gjøre. Det har han bl.a. for musikkens vedkommende gjort klart rede for ved å analysere Don Juan-skikkelsen, for han er "Udtrykket for det Dæmoniske bestemmet som det Sandselige" (Enten-Eller I). "Don Juan er den umiddelbare, dæmoniske sandselighed. Han er driften, dyret, 'Naturmagten, det Dæmoniske, der ligesaalidt bliver træt af at forføre eller ferdigt med at forføre som Vinden med at storme, Havet med at vugge sig, eller et vandfald med at styrte sig ned fra sin Høide" (2/28). Kun musikken er i stand til at udtrykke Don Juan, ligesom netop musikken er i stand til at pirre og vække denne drift." (Villekjær: Betjent og reformator)

Kierkegaard kaster skarpt og klargjørende lys over de fenomener Mikkel Vigilius skildrer i tilknytning til de sangstjerner han tok for seg i 2013! Derfor gjør vi vel i å legge oss på sinne hva Kierkegaard - i tråd med en lang kirkelig tradisjon - advarer om når det gjelder musikken! - Og: Likesom Karen Blixen visste at de tanker og idealer hun levde etter, og som hun gjennom sitt forfatterskap "søgte at utbrede (...) ville bane vej for djævelens ånd ind i andre menneskers hjerter og liv", slik baner de sangstjerner Vigilius tok for seg - med sin musikk, noe som gjelder på samme måten for all afro-amerikansk rytmisk musikk - vei for demoniske krefter inn i menneskers sinn og hjerter - og dermed inn i samfunnet - for musikken går forut for og bereder grunnen i sinn og hjerter for de tanker og idealer Blixen søkte å utbre, nemlig: Det moderne hedenskap!

 

B.

Musikkens tre elementer - melodi, rytme og harmoni.

Judas brev er egentlig, på tross av at det er svært kort og vel tar opp bare én sak, et brev som er svært aktuelt med tanke på den situasjonen vi befinner oss i i dag. Judas er åpenbart i gang med å skrive et brev der han vil gjøre rede for frelsen i Kristus Jesus, men så avbryter han skrivinga, mest sannsynlig fordi han har fått høre om noe ødeleggende som skjer i menigheten(-e) han skriver til. Derfor må han oppfordre menighetslemmene til å stride for den tro som de har blitt overgitt. Det har nemlig sneket seg inn noen i menigheten som Judas karakteriserer som "ugudelige" idet de forvender Guds nåde til skamløshet og fornekter Kristus som hersker. Fra vers 8 og utover skildres hvordan disse går fram, helt til det i vers 19 konkluderes med at de er "sjelelige mennesker som ikke har Ånden". – Her har jeg sitert etter Wisløffs 1988-oversettelse, men det er kanskje på sin plass å nevne at det ikke er helt entydig hvordan siste del av verset skal oversettes. Wisløff har oversatt med Ånd - med stor Å - og mener altså at det siktes til Den hellige ånd, mens andre oversetter ånd med liten å, dvs. som betegnelse på menneskets ånd. Selv om det på en måte saklig sett og i praksis går på ett ut om man oversetter Ånd eller ånd, tror jeg det er mest meningsfullt og klargjørende å oversette ånd med liten å, for det vil da komme fram veldig klart at vi her har med mennesker å gjøre som lever i det Kierkegaard karakteriserte som "åndløsheten", og som en følge av det beherskes av sine følelser, dvs. av det sjelelige, uten korreksjon fra det åndelige. Dermed kommer motsetningen mellom det sjelelige og det åndelige meget tydelig fram. I Studiebibelen (det står en meget fyldig og klargjørende artikkel om begrepet ånd, dvs. "pneuma" under 3618 i bind V av Studiebibelen) ser vi hvordan enkelte bibeloversettelser har prøvd å gjøre saken klar ved en tolkende oversettelse, f.eks. "de ledes av menneskelige følelser", "dyriske og uåndelige", "sensuelle", "verdslige", nettopp for å få fram hva det vil si å være sjelelig og ikke åndelig. Vi har her altså med en "sensuell" form for kristendom å gjøre, og ifølge Judas er dette bare et nytt eksempel i rekken av forførelser som er nevnt i Det gamle testamente.

Uten å være alt for bastant vil jeg påstå at mye kristelig virksomhet i dag befinner seg på dette sjelelige plan, det handler i svært mange menigheter i dag - og mange av dem har enorm suksess og samler store skarer, f.eks. slik vi ser i de såkalte megakirkene i USA, kirker som inspirerer mange menigheter og forsamlinger her hjemme, selv i NLM - om å engasjere, ja, faktisk manipulere folks følelsesliv, deres emosjoner, og til det er visse typer musikk og moderne massemedia (bl.a. store TV-skjermer) helt nødvendige virkemidler. Her er det ikke forkynnelsen av evangeliet som skaper engasjement og eventuelle emosjoner - som gjerne blir så sterke at kroppen også etter hvert rives med av den emosjonelle rus - men derimot moderne massemedia og musikk. På dette punktet er det viktig at vi har fått på plass en viss grunnleggende forståelse når det gjelder musikken, og her skal vi ta for oss litt om de tre fundamentale elementene melodi, rytme og harmoni.

Melodi.

En melodi er kort og godt en rekke toner etter hverandre, dvs. i tid (og det er egentlig viktig, for musikken utfolder seg jo i tidens kategori, og siden vi som kristne av Bibelen har lært å tenke tiden som en linjer/horisontal bevegelse - i motsetning til hedningene som ofte tenker tiden som en sirkel i og med at de har hentet sin tidsoppfatning fra naturen og tenker på oss mennesker først og fremst som naturvesener, dvs. kun i endelighetens perspektiv og ikke i uendelighetens perspektiv som kristendommen lærer oss) slik at melodien blir det element som får musikken til å bevege seg framover. Den er utsagnet i musikken (jfr. språklige utsagn som på samme måten er ord etter hverandre i tid, ord som vi - dvs. menneskehjernen i oss som utfører slike kognitive, åndelige prosesser - setter sammen til meningshelheter), og når vi setter sammen disse enkelttonene til meningsfulle helheter, er det altså melodien, utsagnet i musikken, vi har fått tak i. Dvs. forutsatt da at det er en meningsfull melodi å oppfatte, for det er langt fra tilfelle med mye av dagens underholdningsmusikk, likesom tekstene til denne musikken ofte er ganske så meningsløse. Melodien er slik sett det åndelige moment i i musikken, det i musikken som taler til oss som åndelige, intellektuelle vesener. Melodien spiller egentlig ikke på noe i mennesket, den er en henvendelse som kommer til oss utenfra slik et språklig utsagn også er det.

Harmoni.

Så har vi harmonien, dvs. det vertikale element i musikken, dvs. to eller flere forskjellige toner som klinger samtidig. Også her er tidsmomentet inne som vi ser, og det er en ny bekreftelse på musikkens intime sammenheng med tiden, den er en kronoskunst (tidskunst) som de gamle grekere sa, i motsetning til de såkalte spatiale kunstarter (romkunst, dvs. maleri, skulpturer osv.) som utfolder seg i rommets kategori. Og de samme grekere var svært klar over at det sentrale moment som knyttet musikken til tiden, var at den, liksom tiden, har preg av bevegelse. Og det er nettopp dette bevegelsesmomentet som tilfører musikken dens sterke med-bevegende evne, den beveger menneskene. Dvs. deres kropp, deres sjel, deres ånd (men da har vi kommet til en kristen forståelse av mennesket), og så blir spørsmålet hva det er i oss som blir beveget. I dag er iallfall situasjonen den at en stor andel av den musikk som brukes i kristne menigheter og forsamlinger, beveger og engasjerer kroppene, og det til tross for at man gir uttrykk for at man ønsker/har som mål å nå menneskers ånd med Ordet. Harmonien er det klanglige, det emosjonelle, det følelsesmessige, det stemningsfulle moment i musikken. Det vet alle som har lagt harmonier til en på forhånd gitt meloditone. Jo flere toner du legger til i harmonien, dvs. i tillegg til treklangens to toner pluss meloditonen, jo sterkere blir det stemningsmessige, det følelsesladede i klangen. Men det kan lett føre til at framdriften, den vertikale bevegelse blir skadelidende, at musikken stopper opp i det stemningsfulle, det sjelelige. – Som kjent er det ikke tilfeldig hvilke harmonitoner man kan velge til en meloditone, det er visse toner man kan anvende og en del man ikke kan anvende. På dette punktet kan vi tenke oss to typer melodier, en som i utgangspunktet er tenkt melodisk, dvs. hvor de melodiske bevegelser er de primære, de bestemmende. De som skaper og strukturerer melodien, og som harmoniene helt og fullt må underordne seg på etterskudd når melodien er skapt, og hvor rytmen oppstår som et resultat av melodiens utfoldelse. Det vil altså si at de melodiske bevegelser i utgangspunktet er helt fri i relasjon til harmoniene/rytmen. Så har vi en annen type melodi som i utgangspunktet er tenkt harmonisk, dvs. hvor det faktisk er harmoniene som styrer og bestemmer ved at man kun kan velge de meloditoner som passer sammen med harmoniene som er valgt/tenkt. Dvs. hvor melodien i utgangspunktet er ufri, fanget i harmoniens garn, og harmonien blir det styrende og strukturerende element.

Rytme.

Det rytmiske er den tredje type hvor melodi/harmoni kun har som funksjon å gjøre rytmen hørbar/følbar for menneskers gehør/kropper, dvs. hvor rytmen er det primære, det strukturerende, og melodi og harmoni kun blir tjenere for og formidlere av rytmen og helt underlagt og styrt av den. Da har vi med musikk å gjøre som kommer nedenfra, og når det som i rocken dreier seg om swingrytme, er det det laveste i mennesket, det ukontrollerbare driftslivet som kommer til uttrykk. Og dermed reduseres mennesket til en materiell naturskapning styrt av instinkter og drifter, dvs. at mennesket her trekkes ned på krypdyrets nivå. Men også mye av den tradisjonelle dansemusikken, enten den heter gammaldans eller dansebandmusikk, er av den mest banale og primitive sort når det gjelder melodi og harmoni og er slik sett en primitivisering av mennesket og verken sjeleføde eller åndelig føde.

Hva vil det så si at en melodi i utgangspunktet er tenkt melodisk. Ja, der er koralene helt eminente eksempler. Rytmen i den oppstår som et resultat av melodiens bevegelse, rytmen styres og bestemmes altså helt av melodien, dvs. at den er underlagt og en funksjon av det melodiske (Oversatt til mennesket betyr det at det åndelige - melodien, er det overordnede og bestemmende, og at det legemlige - rytmen, helt og fullt styres av og er en funksjon av det åndelige. Det åndelige blir det overordnede som legemet lar seg bestemme av.) Når denne typen melodier ikke er fanget og bestemt av harmonien, kommer det til uttrykk på den måten at man må skifte akkord, eller endre på akkordens stilling for hver ny tone, dvs. det vi kaller koralharmonisering og bl.a. kjenner fra Melodiboken. Vi ser altså at straks det skiftes tone i melodien, må harmonien følge etter, den blir bestemt og styrt av melodien, er underlagt og en funksjon av det melodiske. Det er derfor de som "spiller vilt" som vi sier - forresten svært ofte en meget treffende betegnelse - ikke makter å spille koraler og enten må la være å spille eller kjempe seg gjennom koralharmoniseringen i Melodiboken. I og med at akkorden må skiftes for hver meloditone, kan man heller ikke lage de rytmiske kruseduller og usmakeligheter som mange koser seg med i dag når de akkompagnerer. Den eneste måte en del "spriter opp" koralene på i dag, er å framføre dem til rockekomp, men det betyr kort og godt at da har man endret musikken drastisk, det er blitt en annen musikk, dvs. slik at musikk som kommer ovenfra blir musikk nedenfra. (For så allmektig er swingrytmen at den umiddelbart setter kroppen (krypdyrhjernen) i fokus, og når det skjer, overstyrer det ånden (menneskehjernen). –

Når det melodisk slik styrer og bestemmer det harmoniske, er det uttrykk for at det sjelelige (det klanglige, det emosjonelle) må underordnes det åndelige, bli en funksjon av det åndelige. Koralene er kort og godt et uttrykk for at i kristen sammenheng er det åndelige det primære, det bestemmende og styrende, og det legemlige og det sjelelige har bare å bøye seg for og la seg bestemme av det åndelige. (Legg merke til at jeg sier: i kristen sammenheng. Hva vil det si: ikke annet enn at når jeg er ute og jogger, skal det legemlige få lov til å utfolde seg og være ganske bestemmende, selv om jeg også da først og fremst er en åndelig skapning, dvs. fordi jeg er et menneske.)

– Hva vil det si at melodien er fanget av det harmoniske? Det betyr at man lager melodiene med utgangspunkt i akkorder, dvs. slik at man kan spille flere meloditoner etter hverandre uten å skifte akkord, ofte skifter man akkord i begynnelsen av en ny takt. Og dermed kan man aksentuere det rytmiske litt mer ved at man får litt ekstra trykk på første meloditone i takten, noe som igjen virker godt på menigheten som så smått begynner å bevege en aldri så liten fot i takt med musikken, og det gir jo slik god stemning. Man kan gjerne akkompagnere hele melodier på basis av skiftning mellom tre-fire akkorder. Dette er melodier som ble populære i kristen sammenheng her til lands på slutten av 1800-tallet/begynnelsen av 1900-tallet. De kom fra engelsktalende områder, for i disse områdene hadde det aldri utviklet seg noen kirkesang på linje med de lutherske koraler, og det av den gode grunn at på engelsktalende områder - og i Nederland og Sveits - var det den reformerte kirke som fikk fotfeste, og Calvin og Zwingli aksepterte ikke musikk i gudstjenesten. Derfor utviklet kirkesangen seg her på et langt senere tidspunkt enn i de lutherske kirker, med den følge at den engelske kirkesangen er langt mer harmonisk i sitt opphav enn de lutherske koralene, og for å være ærlig: det er også langt skrøpeligere melodier enn de lutherske koraler.. Årsaken til at disse melodiene ble så populære, var at de var enkle å spille til på f.eks. gitar som var et viktig instrument i musikklagene. Ja, de er kort og godt svært enkle å spille fordi man klarer seg med noen få akkorder, de er jo tenkt harmonisk, dvs. sjelelig, i utgangspunktet og derfor et vitnesbyrd om at de har oppstått i en tid da det er skjedd en forskyvning i kirken i retning av at det menneskelige følelsesliv har kommet på en helt annen måte i fokus enn det som var tilfelle i den lutherske reformasjon. Følgelig er disse engelske melodiene i stor grad harmonisk tenkt, dvs. i motsetning til de lutherske koraler. De er kort og godt uttrykk for to forskjellige syn på hva som skal være sentrum i menigheter og forsamlinger. Slike melodier er svært greie å spille vilt på piano, og da blir det så enkelt å få markert det rytmiske langt "friskere", og det skapes enkelt rom for å finne på musikalske krumspring og spissfindigheter. Alt slik som øker den emosjonelle effekten av en melodi som allerede i utgangspunktet spiller mye på det sjelelige i mennesket, dvs. setter menneskers sjeleliv i fokus.

Hva gjør vi da når en stor del av sangene i sangboka er slike hvor melodien er harmonisk tenkt? Da gjelder det om at man er bevisst på hvordan slike melodier er, og virker, og så motvirke de uheldige virkninger ved at akkompagnementet så langt som mulig går inn for å nøytralisere mest mulig av det sjelelige i disse melodiene. Og det gjøre man best ved å akkompagnere etter Melodiboken hvor de fleste av disse melodiene er utstyrt med koralharmonisering, og det er helt bevisst gjort fra dem som i sin tid var med og laget de første utgavene av Melodiboken. De gjorde det nettopp for å dempe og nøytralisere de virkninger av melodiene som man så på som uheldige. Og så bør akkompagnementet være mandig (disse melodiene er jo i utgangspunktet ganske så feminine i i uttrykket) og stringent, for da kan disse melodiene greit la seg bruke. Men fortsatt er koralene uovertrufne som menighetssang, også fordi de på grunn av sine trinnvise bevegelser er gode å synge. De som i sin tid har laget disse koralmelodiene, var altså også gode pedagoger i tillegg til at de var i stand til å lage strålende melodier som er helt uslitelige. De er vår kirkes store musikalske arv, noe f.eks. Bach har vært helt klar over, og derfor bugner det da også av koraler i hans komposisjoner. Men for å vende tilbake til det jeg skrev innledningsvis med grunnlag i Judas v. 19, mener jeg absolutt at vi - ikke minst i vår tid - skal være ekstra på vakt mot slikt som fremmer sjelelig kristendom uten ånd, og i det perspektivet bør man være ytterst aktpågivende når det gjelder musikken. For det eksisterer musikk som har en fantastisk evne til å aktivisere og manipulere menneskers sjeleliv, og brukt på feil måte kan den bli en forførende impuls med ødeleggende virkning i menigheter og forsamlinger.

_{(Lektor cand. philol. Kjell H Grønbeck har i over 40 år undervist i musikk på ungdomsskoletrinnet, han har også i disse årene vært involvert i debatten om hvilken musikk som har rettmessig plass og funksjon i kristen sammenheng. Han hadde musikkteologi, musikkfilosofi og musikkestetikk til fordypningsområde da han mellom 1995 og 1997 tok hovedfag i musikkvitenskap, og da hele veien med professor Ove Kr. Sundberg som veileder).}